Forrige psykologtime er den beste til nå. Jeg havnet hos psykolog i januar. Slik går fort når man forteller fastlegen datoen og metoden for planlagt selvmord. Til tross for at alt var veldig svart var galgenhumoren med meg. Det var fantastisk å registrere at de som svinger til venstre når de kommer ut fra psykiatriens akutteam går rett i kjelleren.
Det er uklart for psykologen hvilken rolle hen har. Det er også uklart for meg. Men vi har god tone, og jeg prioriterer timene der høyt. Og konsekvensen av denne prioriteringen ble en veldig bra time.
Jeg sliter med å komme i gang med dagene. Et triks er å ha avtaler tidlig på dagen for kommer jeg først i gang går en del på autopilot. Derav time hos psykologen 09.00. 08.31 slo jeg opp øynene. Kunne svakt erindre en vekkeklokke litt tilbake i tid. Gode råd var dyre. Om jeg tok fart og løp på bussen kunne jeg komme 10 minutter for sent til avtalen. Kjøre buss naken, og uten å pusse tennene fristet ikke. Strengt tatt fristet det ikke å dra uten en dusj heller, men noen kamellukter må svelges. Taxi var alternativet som slo meg som raskes, men jeg er jo slik bosatt i Oslo at jeg aldri har tatt taxi der. Uansett måtte jeg kle på meg. Aner ikke hva som sto i t-skjorten, men da hodet kom ut i andre enden hadde bysykkelmuligheten trengt inn i hjernen. Maps sa det var raskere enn buss. Og neste gang er det nok sant, siden abonnementet må kjøpes bare en gang. Digitalverden er jævlig.
Illeluktende og stresset kastet jeg meg på en bysykkel. Alle veier i Oslo går ned mot leiligheten min. Følgelig går alle veier fra leiligheten min oppover. 3 år uten trening setter sine spor. I melkesyre. Den kom fort. Jeg pustet og peset så høyt at selv sjåfører i busser hørte meg og tok hensyn. Jeg entret avtalen 7 minutter for sent, men tidlig nok til å få timen.
Denne sykkelturen er den første kraftanstrengelsen på 3 år som ikke har endt med total utmattelse. Jeg har sovet mer de siste 4 årene enn de første 45 årene til sammen tror jeg. Sykkelturen styrket min teori om utbrenthet, og legens tanker om ME er svekket. Slikt hjelper ENORMT psykisk. Jeg er jo ingen naturtalent når det kommer til å ta det med ro. Nå er kunsten å balansere aktivitetene så de gir overskudd. Jeg koser meg med å gjerde skigard om dagen. Når skigardsgjerdingen begynner å føles som en jobb tar jeg kvelden. Så langt har overskuddet steget sakte og usikkert i sommer med denne selvdefinerte kuren.