Jeg trives skikkelig godt i Thailand. Livet her har mange sider som er velkjent. Som feit, ferdig femtiåring må jeg nok bare godta alle fordommene som følger med årlige turer hit.
I går storkoste jeg meg. Jeg var virkelig en av gutta. I Thailand.
De fleste kjenner seg vel igjen om jeg sier: Publikum på de fleste idrettsarrangementer består av familie og venner av utøverne? Forrige desember var jeg på thaiboksestevne for å se hva sporten, som konkurranseidrett, dreier seg om. Konklusjonen var rask og enkel. Jeg støtter ikke sporten, og det blir med denne ene turen for å se hva det var.
I går var jeg på boksestevne igjen. To av trenerne mine gikk kamp. Jeg kjenner dem etter hvert litt. De snakker lite engelsk, men det smiles og gestikuleres enormt. Og slås og sparkes. Billettene jeg kjøpte var ringside og inkluderte transport trodde jeg. 500 bath senere lurte jeg på om jeg var lurt eller bare hadde misforstått. Heller mot det siste. Å tro noe er inkludert når ingen har sagt det er vel ikke å bli lurt?
Vel fremme ved stadion i Patong fant jeg plassen min. Alt for tidlig. Da det ikke lenger var alt for tidlig fikk jeg akkurat anfall av maur i rævva og la ut på tur. Utforsket arenaen. Åpnet dører og fant gamle rom. Plutselig fant jeg venterommet til vennene mine. Hilste på alle sammen. De virket opprinnelig glad for å se meg. Alle bortsett fra en da. Han sov. Hva er vel mer naturlig en time før han skal gå kamp? Jeg ville ikke forstyrre forberedelsene det så ut som de ikke bedrev, så fant setet mitt igjen.
Rakk akkurat første kamp. Den var mellom to damer. De bokset omtrent som meg. Ingen av dem hadde noen form for forsvar. Ei heller angrep. Kampene ble mer og mer intense. I % har forståelsen min for kampformen økt enormt siden forrige år, så jeg tittet etter forsvar, åpninger og poeng. Greidde å gjette rett vinner på alle kampene som ble avgjort på poeng.
Liker virkelig respekten utøverne har for motstanderen. Vant de på knock-out var jublingen styrt mot publikum, mens de også var nede og sjekket med legen og motstanderen hvordan det gikk.
Kamp nr 5 var en av mine venner. En jævla sprek spretten, men liten kar, som alltid smiler og shower. Motstanderen var en kineser som trolig hadde med seg egen kinesisk vekt uten batteri. Vanskelig å skjønne de var i samme vektklasse. I 2. runde gikk kineseren i bakken. Tok telling til 3, før han reiste seg igjen. Litt senere i runden fikk kineseren inn et hodespark rett forfra, så vennen min tok telling til 8. Det er mye. Håpet han skulle greie seg sekundene som var igjen til pause, men fikk en albue i skallen og tok kvelden.
Kampen etter var det en ny venn i aksjon. Det er han jeg kjenner minst. Snakker lite og er ofte tilbaketrukket på treningene. Han forsvarte et belte. Og det greidde han. Han var rett og slett ganske god i forsvar, så kampen gikk ut på tid. Da mine venner var ferdig var jeg også ferdig. Gikk for å ta drosje hjem. Traff gutta i gangen. De lurte på hvor jeg skulle. Siden det var samme vei som den ble vi enige om å ta taxi sammen. Trodde jeg. Overrasket meg litt at de kjørte taxi, men. Etter målbevisst trasking langs en lang rekke taxier endte vi ved en pick-up. 4 på planet og to inne. Begge de mørbanka satt på planet. Det gjorde jeg også. De snakket og lo. Skjønte han ene syntes det var vondt å sy tre sting. Han som vant kampen spurte pent om plass til å strekke ut den ene foten. Thaien lo. Jeg også. For å være en av gutta. De hadde med høyttaler.
Bilturen var definitivt utenfor mine HMS-grenser, men dæven hvor gøy det er å være en av gutta.
Forhåpentligvis er kroppen min klar for trening igjen mandag. Etter en drøy uke pause med antibiotika.
