Skulle egentlig starte dagen med å bestille legetime i januar. Å få svar på hva som har herjet kroppen min de siste årene er et avsluttet prosjekt. Nesten. Lurer jo på det, men har ingen tro på svar fra helsevesenet på det. Derimot kan de kanskje finne ut om jeg har problematisk trange bihuler. Min mor, som er den eneste jeg kjenner med samme forkjølelsesforløp som meg gikk gjennom et bihuleinngrep som forandret hverdagen hennes, ifølge henne selv. Kanskje er trange bihuler årsaken til hodevondt etter eskimoruller, bassengøkter og dykking. Kunne jeg få noen sesonger som kajakkpadler uten «frykt» for å velte …
Bestilling av legetime gikk fort, men ble sittende å lese epikrisen fra psykologen, og etter det leste jeg notatene fra alle timene. Jeg kjente igjen innholdet. Vi var til stede i samme timene. Heldigvis. Det burde jo egentlig være en selvfølge, men er dessverre ikke det.
Psykologitimene og notatlesingen har vært til stor hjelp. Jeg har fått speilet meg i forhold til folk flest av en psykolog jeg kom godt overens med. Hen stusset over flere ting med meg, men ble med på omveiene.
Jeg skjønner bl.a. i større grad hvorfor folk tenker jeg er en kverulant. Mange av spørsmålene jeg fikk var jeg ute av stand til å svare på. F.eks. skulle jeg svare skriftlig på om jeg hadde det bedre enn før. Folk flest på 50 år skjønner visst hva før betyr og kan gi konkrete svar på det. For meg er før en periode på minst 50 år. Om ja/ nei er svaralternativene må jo svaret for meg bli nei, selv om det trolig var svaret de var ute etter. Som aktivitetsguide i vann får jeg ofte spørsmål om noe er farlig. I hodet mitt blir det krasj. Farlig i hvilken målestokk? Det er jo som regel helt umulig å svare på det spørsmålet uten å hvite hva avsenderen definerer som farlig. Men slik er det visst ikke for folk flest. Folk er rare. Og jeg blir visst kverulant.
Kverulant blir jeg ofte når jeg er uenig med folk også. Mest fordi de tror jeg er enig med dem og ikke skjønner at jeg er uenig på alvor. Jeg er ofte villig til å gå omveier i avgjørelser for å oppnå varige gode resultater. Veldig mange vil heller ta raskeste vei og gjenta den om igjen og om igjen uten å ha endret noe. Spesielt som lærer merket jeg dette. Årsplaner, ukeplaner og alt av langsiktige planer krasjet med elevens rett til spesielt tilrettelagt undervisning. Jeg ville heller treffe elevene og drite i planen, enn å ha masse styr med elevene fordi jeg fulgte en langsiktig skrevet årsplan. Jeg greier fortsatt ikke å forstå at motstand mot veldig styrende årsplaner på bekostning av fleksibel tilpasning er kverulering, men …
I bygdeutvikling krasjet jeg også mye med folk. Et eksempel jeg husker veldig godt, fordi det var vondt stå i var flyttingen av kor og korps fra gymsalen. Vi hadde andre, tomme rom som var egnet til den type aktivitet. De trengte ikke ribbevegger foran vinduer slik fotball, volleyball, håndball osv. trengte. For meg handlet det om best mulig utnyttelse av ressursene. Men jeg havnet stadig i konfrontasjoner der folk mente jeg så på musikktilbudene som mindre verdt enn idrettstilbudene. Det var visst også kverulering å påstå at det gamle bassenget hadde mye ledig kapasitet når papirene sa det var fullbooket. I mitt hode er bassenget ledig 2 av 3 uker når booker det hver 3. onsdag, men slik var det visst ikke. Det var kverulering. Ikke dårlig bookingsystem.
Prinsipiell har jeg også alltid vært. De blir trøbbel iblant. Eller kverulering som folk kaller det. Det mest ekstreme jeg husker var da Bagn skole skulle pusse opp uteområdet. Jeg var ansatt i skoleverket, leder i Bagn IL og leder i Sør-Aurdal idrettsråd. Saksbehandlere, kommunestyrerepresentanter og en god del bygdefolk kunne ikke på noen måte skille mellom de tre rollene. Jeg tror denne manglende evnen er hovedårsaken til at det går så dårlig befolkningsmessig og økonomisk med distriktene. Men da kverulerer jeg sikkert igjen, for alle vet jo at manglende arbeidsplasser er årsaken, selv om det ikke finnes søkere på mange av jobbene som er der.
Også har vi den siden som nok er veldig kverulerende når den utføres med feil folk. Jeg elsker å leke med språk. I går hørte jeg for eksempel for første gang om Sjøl yst senteret. Det skjedde i en samtale om fjerne Osten. For meg er ikke dette humor, men glede. Det gir meg omtrent samme følelsen som en vellykket padletur.
I forhold til språk fikk jeg også vite at det var kverulering å ikke vil henge opp læreregelen for komma i klasserommet: Alltid komma foran men. Det var gøy da en elev, med viten og vilje, lanserte nynorskordene fring og hing, etter en gjennomgang av reglene for else. Riktignok litt trist å erkjenne at tanken aldri hadde streifet meg før hen sa det.
Noen ganger er det nyttig å lese om seg selv. Til dere som håper min nye innsikt medfører mindre kverulering fremover, så frykter jeg svaret er ja.