Det er så mye små gutter må lære. Nå er klokken 01.47 og jeg har nettopp stått opp. Iblant sier folk jeg får sove når jeg blir gammel. Forhåpentligvis har de rett i det. Nå får jeg ikke.
Hjernen er en fascinerende greie. I hele dag har den tilhørt en zombie. Planene for dagen var store. For omtrent 24 timer siden fikk jeg bange anelser, da jeg våknet etter 3,5 time god søvn. Gikk jo på blemmen å legge med rundt klokken 22 over i går. Og sovnet. Alt lå til rette for en god natts søvn. Og det ble det. I 3,5 time.

Når jeg ikke hadde sovnet igjen innen 7.30 i dagtidlig bestemte jeg meg for å stå opp. Det hjalp. Sovnet i det avgjørelsen var tatt. Fikk en liten time.
Dagen i dag var en skikkelig zombiedag. Tung i hodet. Alt var et ork, og det meste orket jeg ikke. Å lage brettspill når de kreative tankene streiker er håpløst. Thaiboksingen, som er den store grunnen til Oslooppholdet, ble droppet. Søvnmangel plager meg sjelden mye, men i dag ville ikke armene opp, og jeg mangler jo både forsvar og angrep på gode dager. En tung avgjørelse. Men fornuftig.
Målet var å holde meg våken til klokken 22, i håp om å få en god natt fra da. Krabbet til sengs i god tid før 22. Gjorde et innhugg i Pondusbok for å roe hodet. Søvneksperter sier det er lurt. Slo av lyset, og våknet til. Som kjent er det lite som gir mer energi enn et mørkt rom. Hjernen tenkte etter hvert ut 6 nye og kreative kort til brettspillet. Hvor hadde denne kreativiteten gjemt seg før på dagen? Jon Blund er en skikkelig drittsekk. Ingen fiber i denne kroppen er klare til å sove nå, selv om jeg nesten har døgna. Tror det er bedre å skrive litt på laptoppen enn å slite i filler madrassen i kampen for å finne søvnen. Så får jeg heller ligge i sengen når kroppen vil sove.
Det er faktisk litt paradoksalt at ingen av kortene i helsevesenspillet mitt handler om insomnia. Det kan jo jeg tenke på nå. Sove får jeg neppe, så får finne på noe morsomt med insomni.