I dag er det dagen for psykisk helse. Jeg vet ikke om jeg har en jævla god eller jævla dårlig psykisk helse. Det koster enormt å gå mot stammens sannheter, uansett hvor dum stammesannheten er. Er man sterk eller dum når man prøver? Prisen er høy.
For å ta et ufarlig eksempel: De siste dagene har det stått fram mennesker som mener det ikke er klimaendringer, samtidig som de tror Biden har styrt uvær mot områder med republikansk flertall. Nå trenger vi poå ingen måte til USA for å finne slike «stammer», men skal ikke ta noen eksempler fra nærområdet for egen psykisk helses skyld.
Jeg vil over på noe helt annet. Språk opptar meg. Mer og mer faktisk. Venn. Hva er en venn?
Jeg har grublet mye på hva en venn er, uten å komme til noe godt svar. Og grunnen til det er rett og slett at innholdet i ordet varierer enormt ut fra kontekst. I går hadde jeg med tre venner å så på en venn som sto på scenen på Christiania Teater. Disse tre jeg inviterte med meg er definitivt venner av meg, uansett definisjon. Han på scenen har jeg grublet litt på. Kjendis. Venn av meg? Sier jeg det fordi han er kjendis? Har vel egentlig kommet til at jeg hadde tilbragt langt mer tid med han om han var ukjent. For det er en utrolig trivelig fyr. Men kjendiser har sikkert nok venner. Eller er det ensomt å være kjendis? Hva er venn og hva er bekjent, og hva er fan i deres verden?
For en stund siden ringte jeg til en venn jeg var veldig mye sammen med for 30 år siden, men bare sporadisk har truffet etter det. Ryktene sa situasjonen hans var vanskelig, og de som spredde ryktene kunne fortelle mye. Men spurte jeg hvor de hadde det fra, så rant alt ut i sanden. De visste det bare via, via og via en som trodde. Det holdt ikke for meg. Om jeg ringte mest av nysgjerrighet eller for å støtte i en vanskelig tid vet jeg ikke. Men vi snakket sammen en time. Etter et 50-årslag der mange venner av meg var ringte han til meg. Han skjønte i 50-årslaget at alle der visste mye om min psykiske helse, uten å ha det fra andre steder enn via, via noen som hadde det via. Og jeg var ikke noen av de via. Han kunne fortelle at overraskende få hadde kontaktet han etter problemene startet. Jeg tilhørte et betydelig mindretall. Antallet barndomsvenner jeg har tilbragt mer tid med enn denne som ringte er stort. Er de nærmere venner, eller er 30 år med lite kontakt ubetydelig i definisjon av venner?
En god venn av meg, som jeg snakker med iblant, undret seg over kjedsomheten gjengen rundt barna hans opplevde. Han kunne ikke skjønne det, siden de alle var glad i alt som fantes av aktivitet og ble med når det skjedde noe. Etter litt grubling fant han ut hvorfor han aldri kjedet seg som ungdom. Han kjente meg. Ifølge han var jeg en ungdomsklubb. Det manglet aldri på ideer til noe å gjøre, initiativ til å sette det i gang, få med folk og skaffe utstyret som var nødvendig. Hvem av de som var med var venner og hva kalles i så fall de andre?
Er venner de vi velger å ringe til iblant, eller er det dem som ringer oss iblant? Eller er det dem vi ikke trenger snakke med ofte for de er der uansett?
Jeg går hos psykolog nå. Det er visst et sykdomstegn at jeg ser på psykologen min som en venn. Interessant. Mitt menneskesyn sier at alle mennesker er mine venner til det motsatte er bevist. Etter turer rundt i verden i gruppe eller alene har jeg møtt et utall ukjente mennesker som vil meg vel og veldig få som vil meg noe vondt. Psykologen vil meg vel. Hva kaller du mennesker som vil deg vel? I min begrepsverden er de venner.
Begrepet venner påvirkes også om det settes et ord foran. Padlevenner og venner jeg padler med er to ulike kategorier, men venner åkke som.
Nå har jeg nok utfordret noen stammer igjen. «Alle» vet jo hva venner er, så det er ikke noe å diskutere. Heldigvis kan jeg diskutere slikt med meg selv. Det er faktisk ganske ubehagelig fordi verden blir så stor på den måten. Og evolusjonsmessig er vi jo fortsatt stammemennesker. Vil min psykiske helse bli bedre eller verre om jeg fornekter sannheten for å høre til?
Biden burde definitivt ikke styrt denne orkanen mot Florida.