I går hentet jeg tilbake telefonen min. En venn har lagret den i 9 dager. 8 av disse dagene har jeg gått på antibiotika. Ble syk i det jeg ga fra meg telefonen. Falt helt ut av daglige rutiner. Det verste var thaiboksetreningene jeg gikk glipp av. De er faktisk et høydepunkt i høye dager. Føler meg veldig mye bedre etter de treningene. Vanligvis er jeg ikke så opphengt i følelser, men følelsen av å være mye bedre etter trening er nettopp det. En følelse.
Livet uten telefon gikk overraskende bra. Som alle andre avhengige fant jeg jo alternative løsninger. Laptoppen gjorde nytten. Aner ikke hvor mange timer trynet mitt var foran den skjermen, men tallet økte. Heldigvis greidde jeg å holde sikkerhetsregelen jeg har for arbeidsmaskinen. Den er kun koblet til nett der jeg bor. Det ble derfor ingen surfing på nett utenfor husets fire vegger. Dessverre medførte dette langt færre timer utendørs. Kanskje skal den hissige smertefulle ørebetennelsen få en stor del av skylden. Tror ikke dette er en misbrukerunnskyldning. Ørebetennelsen var reell mente legene.
Det dukket opp en ønsket reklame på feeden min i denne sykdomsperioden. Per Kjerstad, en trivelig fyr jeg kjenner litt, har satt opp forestillingen «Ein forbainna nordlending». Den kommer til Oslo 6. feb. Billett er kjøpt. Reklamesnutten gikk på supertabben å sette telefonen på lading før toalettbesøk. Hva i helvete skal man gjøre mens man driter da? Bare sitte der?
Erfaringene de siste 9 dagene gjør at jeg tror jeg kanskje kan greie å jobbe meg ut av skjermavhengigheten. Vanskelig blir det. Og ensomt, for langt flere enn de som innrømmer det lever jo hele sitt sosiale liv på sosiale medier. De må jeg velge bort i langt større grad. Og hva blir igjen da? Kanskje får jeg bedre kontakt med meg selv?
I går savnet jeg telefonen. Skulle til et ukjent sted. Vanligvis formidles dette til taxisjåfører via bilder og google maps. Den muligheten var borte. Sjekket navn på store hoteller og andre kjente steder før avgang. Dro ut tidlig for å være sikker på å rekke avtalen. Mye kan gå galt uten plan-A, telefonen. Og det gikk galt. En hel halvtime av ferien kastet jeg bort. Taxisjåføren kjørte meg rett til stedet. Ekstratiden jeg hadde avsatt, en hel halvtime, måtte brukes til å vase rundt uten mål og mening på et helt nytt sted. Uten telefon. Måtte jo se på hus og hoteller. Og folkelivet. Ganske bortkastet når jeg kunne kost meg med youtube på rommet.
Jeg trodde da jeg leverte fra meg telefonen at kamera var noe av det jeg kom til å savne. Det stemmer, men … Bilturen jeg beskrev i bloggen «En av gutta» skulle jeg virkelig likt og delt med dere i form av bilder. Helt til jeg begynte å tenke. Hva hadde skjedd med tilstedeværelsen på bilturen om jeg skulle tenkt i bilder og video? Og hvordan ser bilturen ut i hodet deres når den er beskrevet med ord? Bilder ville trolig ødelagt hele bildet. Komisk nok har jeg hentet tilbake telefonen for å filme en del av boksetreningen for å dele med dere.