Ett år er noe mellom ingenting og en evighet. I løpet av et år kan alle årets tradisjoner brytes. Det andre året blir ikke første året uten. Men det blir fortsatt uten.
Det er få, om det i det hele finnes noen, år jeg har fått flere nye venner enn det siste. Gode venner. Hyggelige venner. Venner jeg gjerne skulle vært uten. Men venner det er utrolig godt å være sammen med iblant. Le med. Gråte med. Stirre i veggen med. Man skal ikke arve venner.
Ett år er en evighet å huske de geniale quizspørsmålene jeg har tenkt ut. Spørsmålene jeg gjerne skulle stilt. Ett år er mange fredagsøl. Et år uten fredager er en evighet. Greier vi å stille quizlag har plutselig blitt et relevant spørsmål. Jeg svarer jo feil på det spørsmålet også.
Det tok en liten evighet før Liverpool vant PL. Det irriterer nok meg mer enn deg at du gikk glipp av det. Men skulle gjerne fortalt deg det. I all vennskapelighet. Ett års tid. Minst. Ett år er en evighet. Noen ganger.
Tirsdag kjørte jeg ned fra fjellet på sommerdekk. En time tok det. En time kan være lenge. Det var knapt et år siden vi kjørte rattkjelke der. Som i går. Jeg vant alle rattkjelkeracene. Men hvem skryter av å ha minst utviklet «what if» del av hjernen?
Jeg har en vedsekk til overs. Skulle såp gjerne levert den. Selv om bodplassen neppe er klar. Til tross for at leveringsdatoen ble bestemt for 14 dager siden. Middagen derimot. Den hadde nok ventet, på ovnen.
Du hadde ingen ticket to ride. Likevel dro du. Så lenge før avgangstid.