Realt tenker kanskje du? Når jeg begynner med boksing i en alder av 49. Og forrige trening fikk jeg et skikkelig slag i trynet. Det gjør vondt. Mest inne i hodet. På ingen måte en hjernerystelse, men hjernen, som det tenkende organ, er definitivt rystet.
I tre år har ikke kroppen virket. I de fleste tilfeller av trening har kroppen svart med utmattelse i etterkant. Ikke slik utmattelse den skal svare med, som støle muskler, og godvondt i kroppen og slikt. Nei, den har krevd søvn. Der og da, og dagen etter. Det toppet seg i vår. På en raftingtur. Vi veltet. Med vilje. Kroppen var helt ute av stand til å komme seg opp på båten igjen. Heldigvis fungerte hodet godt nok til å redde den som var under båten. Det var også det siste kroppen orket. Nå var ikke jeg guiden den turen, så situasjonen ble håndtert av andre. Men for første gang var jeg redd i elv. Ikke for elva, men kroppen min.
Vonde tanker kommer når kroppen krangler, legen sier den er bra, og legens råd ikke fungerer. Er jeg hypokonder og kroppen bare i ferd med å bli voksen? Kan det vare flåttbit, eller noe annet fysisk blodprøver er elendige på? Hva er ettervirkningene av vaksinen og long-covid er vel fortsatt et mysterie? Noen sier utbrenthet fungerer omtrent slik. Uvisshet er det verste, sies det. Jeg tror det kan stemme.
Halvparten av rådene er å slappe av. Den andre halvparten er å trene. Og det er lett å forutsi hvilket råd den enkelte kommer til å gi. Selv foretrekker jeg å trene. Fordi jeg slapper bedre av i aktivitet enn i sofaen. Film er noe av det verste. Greidde 10 min film på en 15 timers flytur. Det er vanskelig å navigere blant alle gode råd.
I Thailand fant jeg et boksesenter. Dropp-in timer. Betal for det du får. Ingen bindingstid. Hyggelige mennesker. Knallhard trening. Utholdenhet, styrke og bevegelighet i et. Og kroppen responderte etter boka. Herlig sliten. Ømme muskler. Og en fantastisk god følelse dagen etter. Ventet likevel 46 timer før neste trening. Hvile er viktig. Spesielt for en utrent kropp. Nok en fantastisk trening. Med fokus på teknikk i tillegg til utholdenhet, styrke og bevegelighet. Bokseteknikk? Er jeg egentlig interessert i det? Hva kan det brukes til? Slå ned folk. Slippe skoleverkets selvforsvarskurs for lærere om jeg begynner som lærer igjen? Glem det. Slipper jo ikke de årlige badekursene, selv om instruktørene der kunne lært enormt av meg. Bokseteknikk tiltalte meg faktisk. Akkurat som i andre idretter. LærerJørn har alltid tilhørt gruppen som blir nedstemt når det kommer til lekeslossing. Lekeslossing er trening, kroppsbeherskelse, sosialisering og selvregulering i beste variant, tror jeg. Og naturlig sinnemestringskurs. Boksing er alt dette.
To gode boksere hadde et lite uhell under trening. Et skikkelig smertefullt et. Lilletåa, den vi har for å sjekke om møblene står på riktig sted, til «angriperen» fikk seg en trøkk når forsvareren holdt bokseputa litt feil. Alt stoppet. Beklagelser. Trenger ikke forstå thai for å forstå det. Sinnemarkering ved å kaste boksehanskene på han som kunne om skaden. Men kontrollerte kast med kontrollerte treffpunkt. Aksept for skyld fra han andre ved å ta mot «straffen». Ingen aggresjon utover dette. Et dannelsestudie for en lærer som meg. Vi sloss for lite i norsk skole.
4 økten bokset jeg på ordentlig. Med regler som var tilpasset meg. Av folk som kan bokse. Det var ordentlig gøy. I kveld skal motstanderen min gå ordentlig kamp i Patong. Vurdere å se på. Støtte vennen min. For vi er venner. Målløst vennskap der kommunikasjonen går gjennom slag og spark.
5 økten fikk jeg et skikkelig slag i trynet. Krampe i begge leggene. Lett jogging. Under oppvarming. Fredag. Kramper skal gi seg fort. Krampene overlevde massasje og tigerbalsam. Lørdag gikk jeg et minimum pga. smerten. Søndag greidde jeg gå. Måtte bite tennene sammen og holde i madrassen under massasjen. I rom med ti senger hyler man ikke. Mandag og krampene sitter fortsatt. Boksetrening er uaktuelt. Og hva skjer i kroppen? Disse krampene trengte jeg definitivt ikke. Et skikkelig slag i trynet.