Thailand kalles gjerne smilets land. Jeg skjønner hvorfor. Jeg skjønner riktignok ikke hvorfor thailendere smiler hele tiden. Det er jo rikelig med muligheter for misnøye her. Arbeidsdagene ser ut til å vare 10-13 timer og helg er en religiøs oppfinnelse buddhismen mangler. Lønnen kan umulig være stor i forhold til levekostnadene. Og demokrati er nok ikke favorittstyreformen til dem med makt. Lista kan gjøres lenger, men det er neppe nødvendig. Jeg skjønner at du skjønner at jeg ikke skjønner hvorfor de smiler hele tiden. Det er en kulturforskjell fra Norge. Her får de ingenting fra staten og smiler.
Kulturforskjeller er noe av det mest interessante med å reise. Nå regner ikke jeg Thailandsoppholdet som reising, men tidligere har jeg tråklet litt rundt i ulike land med ryggsekken på. For mange av dem jeg møtte var målet å finne steder uten turistpreg. Altså små idylliske plasser med sin egen kultur. Jeg skjønner drømmen. Men fort ble det klart for meg hvordan denne turismen ødela sine egne mål. De små uberørte stedene lærte jo fort hvilke pengestrøm det ligger i turisme. Overnattingsteder, spisesteder og turistguider popper opp over natten. Språket og betalingsterminaler tilpasses de tilreisende. Og brått ble det idylliske stedet en turistfelle.
Første dagen i Thailand ble en litt trist dag for meg. Jeg fikk en skikkelig påminnelse om kulturforskjeller. Som vanlig tar jeg minibuss ned til Kata. Vanligvis en drøy time til 70 kroner. Kan ta taxi og få turen til 500 kroner med levering på hotelltrappa og litt tid spart. Den største tidsforskjellen ligger ikke i kjøretid, men ventetid. Taxien drar når du setter deg inn. Minibussen går når den er full. En kulturforskjell fra Europa. En forskjell jeg nyter. Tempoet mitt senkes automatisk av det. Jeg er gjest i en annen kultur.
Bussturen gikk greit helt til det første paret skulle av. Minibussen stoppet som vanlig på hovedveien. Det forventes at folk går de siste meterne. Indere er ikke gjester. De er herskere når de er på tur. Med GPS-en i hånda forlangte de transport til døre. Motvillig lot sjåføren seg villede. Inderen ble sintere og sintere jo lenger bort fra hotellet han anviste sjåføren. Dessverre var det et amerikansk par i minibussen. Fruen der trodde tydeligvis manglende engelskkunnskaper kunne kompenseres med høyere volum. Hun begynte å skrike til en tydelig mer stresset sjåfør uten at det hjalp. Stemningen i bussen ble rett og slett svært dårlig. Det forundrer meg hvorfor folk drar til utlandet for å opprettholde sin egen kultur helt og fullt. USA er eneste landet jeg har vært i som ikke frister til gjentagelse. Folkene der er rett og slett ikke trivelige nok. India har jeg aldri besøkt, men inderne som var mine airbnbgjester plasserte India på bunnen av nasjonaliteter jeg ville ha boende.
Stemningen i bussen var så utrivelig at jeg brøt inn i håp om å endre den litt. Jeg ba inderen endre GPS-innstillingen fra gående til kjørende. For et gjennomsnittlig hyggelig menneske ville en slik opplysning, som var på sin plass, medført en viss flauhet. Men slik var det ikke for dette amerikanske og indiske paret. De gikk derimot over til å fortelle sjåføren at han burde vite nøyaktig hvor alle hotellene ligger. Og det er jo realistisk når de fleste hotellene har to boenheter og ligger i trange smug.
Vi fikk nå omsider ut dette indiske paret. På anvisning fra en spansktalende kjørte sjåføren litt feil på tur til neste hotell. Amerikanerne la selvfølgelig dette på sjåføren og ikke anviseren. Hotellet til amerikanerne visste sjåføren hvor var, så han kjørte rett dit. Likevel nektet de å gå av. De hadde hotellplass ved stranda. Etter en liten æresrunde endte vi opp på samme sted, men fra annen retning. Da så de hotellskiltet og gikk motvillig av. Fikk inn en setning om deres goodwill som var villige til å gå av på feil sted, som var helt riktig sted. Det finnes ingen hoteller ved stranda i byen de skal bo i. Tipper de blir lange i maska når de lærer forskjellen på turistbrosjyrer og virkelighet. Folkeskikk lærer de neppe på turen.
Utrolig nok var sjåføren blid som en sol så snart disse kranglefanten var av bussen. Jeg elsker Thailand. Håper inderne og amerikanerne holder sin kultur i hjemlandet.
Hver dag dør det minst en thailandsturist av hjerteproblemer. Det er tydeligvis mange som ønsker å bli den neste.