Publisert 02/03 2020, 19:14
I helgen tok jeg en langweekend i leiligheten min i Oslo. På tur nedover torsdag ble jeg liggende bak en tømmerbil. Grunnet en avisartikkel, der en tømmerbilsjåfør uttalte seg om veistandarden nedover Ådalen, lå jeg bak lastebilen en stund og inspiserte lasset som vaiet fra side til side. Det var fascinerende å se hvor mye lasset pendlet. Glad jeg slipper å kjøre lastebil med tilhenger nedover der.
En bil tok oss igjen. Vi lå jo jevnt i 75 km/t. En liten slette dukket opp. Den var kort. Veivesenet hadde ikke merket med lange og korte streker som inviterer til forbikjøring. Jeg avventet forbikjøring. Bilen bak tenkte tydeligvis helt annerledes. Da den la seg ut senket jeg farten for å lage plass mellom lastebilen og meg, men neida. Bilen fortsatte forbi tømmerbilen. Midt i svingen var bilen tilbake i rett kjørebane. Svingen gikk til høyre, så sjåføren av personbilen hadde ingen oversikt over møtende trafikk.
Min første tanke når jeg bevitnet forbikjøringen var misunnelse. Det å gjennomføre en slik forbikjøring må bety at sjåføren er vant til å ha flaks. Alternativt var det et selvmordsforsøk utført av en med uflaks. Det siste er ikke så mye å misunne.
For min del er det helt uaktuelt å gjennomføre forbikjøringer som avhenger av flaks. Flaksen min inntreffer så sjelden at liv og død avgjørelser bør vurdere etter andre kriterier. Litt flaks hadde jeg riktignok. Ledig parkeringsplass i akseptabel gangavstand til leiligheten er ikke hverdagskost. Jeg parkerte. Gikk ut av bilen og sjekket i forhold til handycapparkeringen. Det var litt avstand, så bilen fikk stå. Da jeg sopte snøen av frontruta søndag materialiserte min flaks seg i en lang gul lapp. Blir spennende å se hvilken parkeringsregel som har gått meg hus forbi.
