Publisert 01/03 2020, 11:47
Jeg følger med på Casper Ruud fordi:
I 1994 pakket jeg sekken og var borte i 5.5 mnd. Turen gikk til Australia og New Zealand. Det var for øvrig det året jeg rangerer som mest lærerikt i mitt liv. Men nok om det. Mer om tennis.
I det jeg ankommer ungdomsherberget jeg skal bo på i Auckland hører jeg en rope: Hvilket land spiller du tennis for?
Det var først da han fysisk tok tak i meg og gjentok spørsmålet for tredje gang at jeg skjønte det var meg han snakket til. Jeg svarte: ingen. Han godtok ikke svaret. Han hadde sett tennis hele dagen og insisterte på at med den kroppen måtte jeg være tennisspiller. Han lurte på hvor jeg kom fra. Det visste seg at han hadde sett på en nordmann som imponerte i kvalifiseringen til Auckland Open. Han inviterte meg med til neste dag av tennisturneringen. Noen bussbillettendringer senere var den avtalen i boks.
Nysgjerrig på tennis entret jeg arenaen. Det ble fort klart at nordmannen hadde hviledag. Dagen var uansett satt av til tennis, så vi ble der. Naturen går sin gang også for tennistilskuere. Dobesøk ble nødvendig. Min nye venn måtte også på toalettet. Vi ruslet inn. Ganske snart fikk jeg øye på en dør med toalettskilt på. Den var i enden på en gang. Jeg ruslet dit og gjorde mitt fornødne. Da jeg traff min venn igjen var han helt i 100. Han hadde fått bekreftet at jeg var tennisspiller. Toalettet jeg hadde brukt var i garderobedelen av anlegget. En vakt hadde hindret han i å følge meg. Garderobedelen var tross alt reservert til spillere. Det sto faktisk skilt over døren også. Vakta så jeg også nå.
For å bevise at jeg ikke var spiller gikk jeg mot gangen en gang til. Min nye venn, som for øvrig var fra Fiji, måtte jo bli overbevist når vakta stoppet meg, tenkte jeg. Snakk om å feilvurdere. Vakta gikk fint til sides og la gangen åpen for meg. Jeg ruslet innover. Det var en dør ut på banen. Jeg ruslet gjennom den. Tenkte at det kanskje ble spilt på flere baner, så jeg ruslet rundt banen til jeg kom til en port. Vakta flyttet seg, og en ny bane la foran meg. Den var bare for trening eller oppvarming. Ingen tribune eller dommerstol. Bare noen benker.
Min kunnskap om tennis og tennisarrangement var meget begrenset. Strengt tatt var jeg litt lost i anlegget også. Skjønte at jeg var på forbudt område. Da er lite tryggere enn en svenske. Hjelpsom og hyggelig var han. Nummer 10 på verdensrankingen i tennis var han visst også, uten at det ble klart for meg. Han fortalte blant annet at det var en nordmann der. Da dukket Christian Ruud opp. Sportsidiot som jeg var hadde jeg sett han på sportsrevyen en del ganger. Christian med h. Snarøen. Tennis. Virket uinteressert og arrogant i intervjuer. Fordommene var mange for en enkel sjel fra Valdres.
Christian var meget hyggelig. Ønsket at jeg skulle komme tilbake til kampen hans dagen etter. Jeg fikk vite hvordan tennisspillere ønsket å bli heiet på og mye annet før han måtte til fysioterapeuten. Thomas Enquist skulle tilfeldigvis ut av spillerområdet likt med meg. Vi gikk å småsnakket. Min venn fra Fiji som visste hvem disse spillerne var av utseende, tenkte sitt da jeg kom ut fra spillergangen i snakk med verdens 10. beste tennisspiller.
Min venn fra Fiji ble med dagen etter også. Vi var godt plassert på tribunen da Christian Ruud begynte å varme opp. Mellom servene titter Christian opp på tribunen. Virker som han så etter noe. Plutselig hadde vi øyekontakt. Han nikket. Så sluttet han å se søkene opp blant publikum.
En stund etter kampen satt plutselig Christan på tribunen. Ved siden av meg. Vi snakket en god stund, før han måtte gå. Og denne fyren fra Fiji ble bare mer og mer nysgjerrig på min standing i tennismiljøet.
På tur ut fra arenaen var det en maskin for hastighetsmåling på serve. Siste dagen testet jeg den. Etter to server skjønte min venn at jeg snakket sant. Etter 5 server ga jeg opp uten å vite hvor hardt jeg servet. Det var tross alt krav om å treffe en sirkel med 1 m diameter fra 10 meters hold for at maskinen skulle måle. Men det var gøy å være tennisstjerne i tre dager. Utseende teller.
Om ikke annet skjønte jeg i løpet av disse dagene hvor utrolig stor prestasjon det er å klatre til 24 plass på verdensrankingen for tennisspillere. En annen ting jeg skjønte er at sjenerte mennesker gjerne fremstår litt arrogante eller egentlig unnvikende i intervjuer. Oppmerksomhetstrang er ingen kriterium for å bli god i idrett.
Heia Casper. Lykke til i finalen i dag.