Publisert 03/03 2020, 16:07
Jeg elsker å hjelpe venner. Da får vi ofte litt sosial tid sammen. Sosial tid er gjerne mangelvare, spesielt for venner med barn. Det er sunnere å skru IKEA-møbler, bære flyttelass eller male en vegg enn å møtes over en øl eller 4. Ingen stiller spørsmål til den siste typen sosialisering. Hjelpetilsosialiseringen må stadig vekk forklares og forsvares.
Jeg er ikke spesielt handy. Mange i min omgangskrets i Valdres er langt mer handy enn meg. Når jeg hjelper dem, eller de hjelper meg lærer jeg mye. I det akademiske miljøet i Oslo fremstår jeg gjerne som handy. For min del er det underordnet om jeg er sjefen eller hjelperen i arbeidet. Det sosiale er viktigst. I tillegg er det en god følelse å vite at mine venner har kommet lenger med ett eller annet.
Her en dag hjalp jeg en venn å måke hyttetaket. Vi snakket lenge. Tiden han sparte ved å få hjelp snakket vi bort utover ettermiddagen. Snøen var tung. Heldigvis skulle den ned. Vi kom i mål med oppgaven. Konkrete oppgaver kommer en gjerne i mål med.
Vi snakket mye skole. Han har to barn som krever litt ekstra tilrettelegging fra skolen. Det betyr mange tunge tak. Spesielt om behovene er litt utenom det vanlige. Jeg kjente igjen så mye av det han fortalte. For han dreide det seg om maktesløsheten i arbeidet for en bedre skolehverdagen for eget avkom. Jeg kjente det igjen. Fra andre siden av bordet. Maktesløsheten som kontaktlærer.
I starten varslet jeg om lærevansker i håp om hjelp til eleven. Det gjorde jeg også på slutten om diagnosene var av en slik art at spes.pedteamet på skolen likte dem. Dessverre ble det oftere og oftere slik at saker ble rapportert for at jeg skulle ha ryggen fri. Troen på hjelp til eleven manglet. Troen på mange møter beholdt jeg. Min venn beskrev det slik. Så sitter vi der da, i møter med 6-7 spesialister. Mine ønsker er konkrete råd for hvordan jeg skal hjelpe barnet mitt hjemme, slik at skoledagen blir lettere, og jeg ønsker en plan for hvordan skolen har tenkt å tilrettelegge for barnet på skolen. Når møtet er slutt er jeg like klok eller dum, men det er vedtatt av vi skal holde kontakten og samarbeide. Som kontaktlærer har jeg vært på en del slike møter. Siden vi alle er oss selv nærmest har jeg hørt litt annet enn foresatte. Jeg har hørt at kontaktlærer har ansvaret for å tilrettelegge inntil videre. Det hadde jeg før møtet også. Forskjellen nå er at utfordringene eleven har er kjent i papirene til alle instanser. Jeg har ryggen fri. Den andre forskjellen er at jeg vet at BUP, PPT, spesialpedagogene, skoleledelsen, barnevernet, sosiallærer og gjerne helsesøster ikke aner hva de skal gjøre. Heldigvis skjer det noen ganger at tiltak kommer fort på banen.
Deltakerne på slike møter har gjerne noen fellestrekk. De har passert alderen der det begynner å gå to år av gangen. Takket være årstidene greier vi til en viss grad å sortere i tid. For elevene er det gjerne en evighet til morgendagen eller så kommer den alt for fort. Som kontaktlærer møter jeg eleven hver dag, om ikke fravær er problemet da. Ofte er det tungt å forklare eleven at hjelpeapparatet jobber på spreng, så etter neste møte om en mnd. tid, så vil det kanskje skje noe, om du holder ut den evigheten da. Inntil da skal jeg fortsette med den tilretteleggingen som ikke har virket så langt. Jeg har dessverre ikke kunnskaper som strekker lenger. Det hadde ikke ekspertene heller. For min venn gikk ettermiddagene og morgenene med til vekking og snakk om magesmerter, hodepine og annet som tyder på stigende mistrivsel. Han hadde nå også en stigende bevissthet på at barnevernet fulgte nøye med. Fant ikke han løsningen på det fastlege, BUP, PPT, spesialpedagogene, skoleledelsen, barnevernet, sosiallærer og helsesøster manglet tiltak mot, så visste han at hjemmet ble tilskrevet skylden.
En annen side av disse møtene er kostnadene. Som tidligere og nåværende selvstendig næringsdrivende, og skattebetaler, er jeg opptatt av det. Dersom vi, ekspertene i møtet, tjener i snitt 450.000 i året, så kostet en time med møte 20 timer med assistent eller to datamaskiner. Det er mange penger for å bli enige om å holde kontakten og samarbeide.
Det er tunge tak å sitte slik med en venn. Vi snakker om det mest dyrbare de har. Barna. Maktesløshet er den verste følelsen jeg har som kontaktlærer. For meg er de «bare» elever. For foresatte er det gjerne eget kjøtt og blod.
Jeg elsker å hjelpe venner. Dessverre var det lite konkret jeg kunne hjelpe med denne ettermiddagen, bortsett fra å fjerne snøen fra taket da. Den eneste hjelpen var trolig at jeg kunne bekrefte at foresatte ofte visste langt mer om diagnosen til eget barn enn det ekspertene i skoleverket kan. Han syntes dette var litt rart, men foresatte går gjerne kurs, leser og søker informasjon om diagnosen og oppførselen til eget avkom. Det kunne nok vi oppvekstekspertene gjort også, om møtene gjorde det klart hvem som skulle ta jobben. Ja, og selvfølgelig om skolehverdagen ikke var organisert slik at vi må haste videre til neste møte da. Det er jo mangt som må dokumenteres og det gjøres gjerne ved å legge et møtereferat til saken.
Jeg elsker å måke hyttetak, bære møbler og male vegger. Når dagen er ferdig føler jeg at noe er gjort og resultatet dokumenterer gjerne seg selv.