Publisert 29/02 2020, 13:11
Noen ganger liker jeg å lage lister. En liste jeg har laget er over år jeg har lært mye. Det året som står nest øverst på lista er året i førstegangstjeneste.
Først var det tre mnd. rekruttskole ved Kongsberg. Fra den husker jeg tre ting:
1. Jeg ble bombekaster-OP (observasjons Post) fordi resten av troppen var ute av stand til å orientere etter kart selv på veiene inne i militærleiren.
2. En i troppen nektet å gå på do borte, så han holdt seg fra mandag til fredag.
3. Vi måtte stå igjen ute en fredag siden en feltjakke var borte. Jakka kom ikke til rette. Stemningen var amper. Tre timer på overtid fikk vi reise hjem. Mandagsmorgenen, under oppstilling, var det en som spurte: mangler noen en feltjakke? Jeg har en ekstra i skapet mitt. Rekrutten ble overrasket over raseriet. Lite visste han om fredagens utventingsforsøk. Han hadde dimmet tidlig den fredagen for å spille cupfinalen. Nå er han mangemillionær. Tydeligvis lar det seg gjøre å bli rik uten å ha orden på klærne sine.
Etter 3 mnd. rekruttskole ble vi sendt nordover. Det var lærerikt. Litt kunnskap om forsvaret fikk jeg med meg. Noe mer om Nord-Norge lærte jeg, men mest lærte jeg om meg selv. Det å bo seks stykker på et rom var lærerikt. Det å bo i telt i 30 kuldegrader ga en del selvinnsikt og kunnskap om andre. Det siste kan puttes i kategorien sosial kompetanse. Venting i uvisshet, med lys og lyddisiplin, var en tålmodighetstest av rang. Mangel på frihet lærte jeg også mye om. 30 eller 150 personer gjorde stort sett det de fikk beskjed om, uten å stille spørsmål. Vi visste at oppgaven måte gjøres enten det var å smøre beltevognbelter med svart skokrem, male steiner hvite eller grave fram folk fra snøen. Selvsagt sluntret noen unna, men i de fleste tilfellene var det langt mer attraktivt å adlyde enn å opponere.
Noen enkelthendelser i forsvaret har brent seg inn i hjernebarken.
En gang, på en skarpskytingsøkt med NATO-besøk, fant en tanks ut at vi OP-ene var en passende blink. 50 meter bommet de med. Jeg husker lettelsen da vi oppdaget at det var en tanks som skjøt. Vi hadde nettopp bestilt bombekasterild, så vi ventet 19 granater til.
Det er litt merkelig at befalet var så lettet over at de menige var så dårlige til å skyte, men kanskje de tenkte det var lettere å øve mer på skyting enn å forklare hvorfor en bunch med soldater ble drept på øvelse.
Jeg husker også en annen ting fra den episoden. En nederlender i slutten av 30-årene med to kriger på samvittigheten og bare en vinkel på skuldra adlød ordre fra meg. Etter 6 mnd. førstegangstjeneste hadde jeg tross alt to vinkler på skuldra. Det var mest fordi jeg greidde å bære tung sekk. Heldigvis var det noen med stjerner tilstede også, da vi ble beskutt. En av dem hadde åndsnærværelse nok til å rope dukk, eller noe slikt, på engelsk. Det reddet kanskje livet til denne nederlenderen som sto og ventet på ordre fra meg.
Det jeg husker best fra beskytningen var peptalken etterpå. Den var kort og klar. Sjefen sa: Om dette kommer ut i pressen eller andre steder skal jeg gjøre resten av førstegangstjenesten deres til et helvete. Vi var 19 år. Først noen år senere begynte jeg å reflektere over trusselen og betydningen av den. Kanskje kunne befalet gjort resten av militærtjenesten min til et helvete om jeg sa noe. Ved at jeg holdt kjeft kunne han gjøre førstegangstjenesten til de neste kullene til et helvete også.
Ord er sterkere enn sverd, hetes det. Når jeg skjønte effekten av taushet bestemte jeg meg for å aldri la meg skremme til taushet igjen. Lærdom kan være så mangt, og den kan oppstå når en minst venter.