Bursdagskake er alltid stas. Nesten alltid. Denne har en ordentlig bismak. Min nevø på 3 år etterlyste selskapet sitt. Han er bare 3, men husker selskapene til sine to eldre søsken. Onkler, tanter, søskenbarn og besteforeldre fylte stua. Sammen med familien selvfølgelig. Stor stas og stormende jubel.
Nå ble det kake i coronakarantene. Ikke det at de har karantene, men barnehagen er stengt, og foreldrene har både hjemme-, og gjemmekontor. Å forklare en 3-åring hvorfor søsknene får ha store selskap, mens han må nøye seg med de nærmeste er heldigvis ikke min jobb. Min jobb er å holde meg unna hele familien.
Firmaet mitt har en del utstyr på gården der to nevøer og en niese bor. Gangporter og skilt lages i låven der. Ungene henger gjerne på en time eller to etter barnehagetid når jeg jobber i låven. Vanligvis. Ikke i coronatid. Om samarbeidet er mest stas for onkel eller barna er uklart. De hjelper til etter beste evne, både 3, 4 og 6-åringen.
Tempoet må riktignok justeres ned en del, men de er lærevillige og bærer gjerne. Bæringen er tidkrevende når det bæres lite nok om gangen. Mens mine lærerkolleger lurer på hvordan de skal få elever til å begynne å lære undres jeg over hva vi driver med i skolen ettersom barna slutter å lære. Det er virkelig interessant å se hvordan de stadig gaper etter større utfordringer.
Nå er egentlig bekymringen for mine nieser og nevøer ganske liten. En spolert bursdag og mange dager hjemme går nok bra. De har tross alt et lite småbruk å boltre seg på. Begge foreldrene har jobber som gir mulighet til å være mye hjemme og ute. I tillegg bor det besteforeldre i nabohuset, så hjemmelivet gir en del alternativer i forhold til aktiviteter og samvær. Lang verre er det nok for en del av mine tidligere elever i Groruddalen der 60 m2 deles på 3-4 personer og bakgården deles med 200.
Min eldste niese har nettopp fått vite at turen til Polen med hvite busser, altså avslutningsturen for 10. klasse er avlyst. Hun lurer i disse dager på om den 3 uker lange sommerleiren i USA lider samme skjebne. Jeg lurer sammen med henne. Mine første utlandsturer på egenhånd var langt mer verdt enn hvert enkelt skoleår jeg har gjennomført. Selvutviklingen på slike turer er enorm. Da snakker jeg ikke om en uke på fylla i Syden altså, men lengre utflukter i edru tilstand. Min generasjon har stort sett kunne dra hvor vi ville i verden når vi ville. Kanskje er coronakrisen et vendepunkt. Kanskje må neste generasjon jobbe både vinter og vår for å ha overskuddet som trengs for å dra på dannelsesreiser.
Det blir virkelig spennende å se hvilke spor coronaviruset setter på den oppvoksende generasjon. Statistikkene viser at jeg har større sjans for å dø av for store mengder kake og annen helsekost enn av coronaviruset. Kanskje blir ringvirkningene av coronaviruset at sukkeravgiften gjør innhugg i økonomien, slik at flere av oss lever lenger. Jeg for min del er mer bekymret for neste generasjons oppvekstkår enn for eget magemål. Det viser. Mest på mitt magemål.