På 80-tallet hadde jeg virkelig respekt for jegerne. Det var best å holde seg unna. Både når de satt på hytta og drakk, fyllekjørte og skjøt på alt som rørte seg. Respekten har sunket. Kravet til jegere har steget. Jaktuhell i dag, handler om uhell. Det er fortsatt greit å holde seg unna jaktposter når det er jakt, men nå like mye i respekt for jegerne som sitter der, som i frykt for eget liv. Jegere i dag er seriøse folk. De kan identifisere dyr på lang avstand og ved minste usikkerhet holder de igjen.
I Valdres f.eks., der kjenner jegerne igjen ulv på 20 mils avstand. Lite er mer ødeleggende for Valdres en ulv, har jeg skjønt. Den skal jaktes på. Ulvedebatten har mange sider og gode argumenter for og i mot. Den debatten engasjerer meg i liten grad før noen, og det er alltid noen, sier: hadde dere hatt ulv i Oslo, så… Nærmeste ulvesone til Valdres er Oslo kommune, så vidt jeg vet. På det nærmeste bodde jeg 70 meter fra ulvesonen. Vi slapp aldri hunden når vi var på luftetur i Østmarka, uavhengig av båndtvang eller ei. Ulv driter i slikt. Selv om mang en ulvejeger er uvitende om Oslo, så er jeg trygg på at de vet hvordan en ulv ser ut. Ulv kan de.
I februar var jeg på revy. Lokalrevy. Det ene nummeret handlet om jakten på bygdedyret. Revynummeret var greit nok det. Refleksjonen min i etterkant gikk på 2960 personer med våpen. Ruslende rundt i ukjent terreng på jakt etter et dyr de er fullstendig ute av stand til å identifisere.
Dyret er lett å se, men det krever ofte stor avstand. Bygdedyret er lett å få fram, men dessverre sprekker det ikke i dagslys. Alderdom er heller ei en trussel. Medisin er mulig å få tak i, men uidentifiserte plager er ofte vanskelige å medisinere.
En superenkel måte å få fram bygdedyret på er å kaste fram en ny tanke. Bygdedyret hater nye tanker. Bygdefolk som tenker nytt finnes knapt. De flytter ut når de blir 18. Kan hende kommer de tilbake som småbarnsforeldre, men da er hverdagslivet for hektisk til å endre noe som helst. Det kan være at de forsøker å få 17. maitoget til å gå i barnevennlig retning eller innføre en ny aktivitet i bygda, men som regel møter de da en så massiv motstand at de velger minste motstands vei og tilpasser seg. Når barna er voksne og tiden tillater, så fortsetter de voksne i inngått mønster. 17. maitoget skal gå i retningen det alltid har gjort, og bygda har nok nye aktiviteter. Forandring fryder ikke.
Noen ganger våger innflyttere eller hyttefolk seg frempå med nye ideer eller ytringer. Som regel ties nye innspill i hjel, men noen ganger skaper innspillene en voldsom aggressivitet. Det er rørende å se hvordan bygdefolket står sammen i slike tider. Bygdefolk kan samles på tvers av eldgamle arvestrider eller bygdegrenser. I min tid med lokalavis er det kun debatten om skrivemåte og innhold i kvitkaku som har skapt større engasjement enn det leserinnlegg fra frittalende hytteinnbyggere gjør. Innsenderene jaktes ned. Eventuelle budskapet havner 6 fot under torven. På gravsteinen står det gjerne uidentifisert budskap.
Her ligger Benjamin Franke. Kom med en ny tanke.
Ble heldigvis skutt før tradisjoner ble brutt.
Ingen, absolutt ingen, skal få splitte bygden med nye tanker. Jakten er så intens, og utføres etter 80-tallets jaktregler, så at enhver idiot med alternative tanker skjønner at tankene skal holdes skjult.
Mens bygdene står rørende samlet i jakten på det altomfattende usynlige bygdedyret reiser forelesere landet rundt og forteller til bedriftsledere og rektorer at utvikling skjer best i miljøer der det er trygt å tenke nye tanker. Den mest spennende utviklingen i bygden jeg har vokst opp, er om innbyggertallet eller postnummeret er høyest når nyttårsrakettene atter skytes opp.