100 år

Jeg har en bestemor som ikke er helt riktig.

Hun ble 100 år i dag. Det er litt stas med 100-årslag. Selv i coronatid. Dette med coronatid er egentlig et poeng. Folk som har levd i 100 år har opplevd verre ting enn å måtte holde 100 cm avstand eller at mobilen er uten dekning. Nå skal det sies at sosial avstand slett ikke er denne bestemoras sterke side. Nå skal hun i karantene utenfor aldershjemmet en ukes tid før hun får komme hjem.

Alder har nok en del med gener å gjøre. Mora hennes ble 100 og 4 år. Hun levde i 3 hundreår. Gener er en ting. Evnen til å møte hver dag med latter og pågangsmot har muligens også noe å si. Kan ikke huske hun har dvelet lenge rundt motgang. For motgang skjer i løpet av 100 år. Noen ganger er kanskje framgang vel så frustrerende. Som da hun i en alder av 99 hadde valget mellom å ta førerkort eller skaffe seg pass for å unngå at bankkontoene hennes ble sperret.

Inkluderende har hun alltid vært. Hun kom inn i livet mitt da jeg var 7 år eller noe. Siden har hun vært der, eller mulig det er omvendt. På et tidspunkt telte hun oldebarnene til sin mor. Da konkluderte hun med at det var hun, av søsterflokken, som hadde flest barnebarn. Hun hadde 3 i Hedalen, 3 i Lundebygda og 3 på gården om hun telte med de to som ikke var riktige. Og det gjorde hun jo alltid. Jeg fortalte henne at jeg har tre bestemødre. To som er riktige og en som ikke er helt riktig. Hun lo av det, som så mye annet.

Jeg tror egentlig jeg er glad genene mine tilsier noen og 80. Min halvbror, som har gener til å bli styggammel hadde flagget til topps i dag. Det passer seg når noen fyller 100. Jeg grublet over om flagget skal halvparten så høyt ved 50-årslag. Han sa at det var halvparten så store flagg som skulle like høyt. For min del håper jeg på en Ida i Lønneberget når jeg blir 50. Litt vidsynt bør man jo være.

Enkelte reiser faktisk jorda rundt før de gifter seg med jenta de kan se fra toppen av flaggstanga hjemme.