Jeg har mange steder jeg kan feire jula. Sannsynligvis er det problemet. Fra jeg var liten var jeg alltid på minst ett sted for lite hver dag. Dessverre evnet jeg aldri å dele meg. Strakk aldri til.
Som eldste barn, barnebarn, onkelbarn, tantebarn og oldebarn på to sider ble det enormt med gaver. Med foreldre som skilte seg og giftet seg igjen tidlig ble det ytterligere to sett med onkler og tanter og besteforeldre. Og gaver. Jeg husker vi gråt og pakket opp gaver. Haugen var enorm. Det ville ingen ende ta. Mamma skrev ned hva vi fikk av hvem, så vi kunne takke. 1. dag repeterte jeg listen gang på gang. Gruet meg til å møte folk i romjula. Visste at jeg kom til å røpe manglende evne til å huske hva de hadde kjøpt til meg. Frykten for å glemme å takke var større en gleden over å få. Hjerner virker forskjellig. Min evner ikke å pugge noe som helst. Men du verden hvor mye rart den husker, på godt og vondt.
Et godt minne fra jula er kjelken, eller sleden, til bestefaren min. De første julekveldene jeg husker feiret vi hos besteforeldrene mine. Sammen med mange onkler og tanter, og etter hvert søskenbarn. Når vi ble litt eldre gikk vi ut på dagen, og tjuvlånte kjelken til bestefar. Den var gedigen, og vanskelig å styre. I utgangspunktet brukte han den til å trekke materialer på. Han var jo snekker på en tid da hytteveiene var ubrøyta og materialene måtte fraktes med håndkraft. Meiene var to treski. Ett år var det bare en og en halv treski da vi var ferdig med kjelken. Et annet år kjørte vi så voldsomt av veien at kjelken ble etterlatt under en gran godt utenfor veien. Vi var for svake til å få den opp igjen. Plankene vi satt på gikk i stykker enkelte år. I hodet mitt ga vi oss aldri med kjelkeakingen. Det var alltid kjelken som ga seg. Tror kanskje vi avsluttet enkelte år fordi de yngste gråt. 4-5 stykker på en kjelke som bråstoppet medførte gjerne litt vondt.
Jeg tror aldri vi fikk lov til å bruke kjelken. Den sto bare merkelig lett tilgjengelig hver jul. Og den var alltid i orden. Aldri hørte jeg noe om skadene heller. Den ble reparert i stillhet. Noen ganger tittet jeg etter kjelken ukene før jul. Da hang den gjerne utilgjengelig oppunder taket i garasjen, eller sto sperret inne i en krok. På julekvelden sto den gjerne foran døra med en liten eske ved på. Esken var aldri større enn at jeg greidde å løfte den.
Den første julekvelden uten indre stress tilbragte jeg i Port Noarlunga. Som backpacker. Litt stress var det, men det handlet mer om å finne et sted å være enn å velge hvilke steder jeg ikke skulle være. Det var en frihetsfølelse.
Jula handler for meg i stor grad om og ikke strekke til. Forventningen er at alle skal være i godt humør og glede seg. Jeg konsentrerer meg mest om å ikke ødelegge julestemningen for andre. Julefeiringer rundt ekvator, alene, er glimrende. Liker det.
Denne jula var utlandet utopi. Jeg vet jeg er velkommen til å feire jul på minst 5 steder. Det blir hos min far, siden de skal feire hjemme alene. Det blir helt sikkert koselig. Også blir det overlevering til mor 1. dag. Riskrem og risboller blir det store julehøydepunktet.
