I mitt hode kom idrettsledere dårlig ut av denne fredagen. I det globale perspektiv er det desidert verst at Newcastle FC ble kjøpt opp av et regime som sprer så stor frykt og har så stor makt at alle samarbeider med dem. De kan drepe regimekritiske journalister inne på en ambassade uten å få noe særlig større konsekvenser enn en elev som snakker uten å rekke opp hånda.
Nå skal de vaske sine blodige hender gjennom eierskap i en fotballklubb. Hadde de enda kjøpt Brann eller Vålerenga, så kunne vi ha skjellig grunn til å tro fondet var tomt innen klubben var på toppen, men…
I Norge slapp lederne i skiforbundet noen skriv som skulle vise verden hvor håpløs Clas Brede Bråthen er å samarbeide med. Med mellom 10.000 og 20.000 timer ildsjelaktivitet i NIF har jeg fulgt spent med på saken. Det var gøy å lese. Noen sier det skal blåse på toppene. Skjønte plutselig hvor utrykket flau bris kommer fra. Norge må jo hevde seg i roing, når alle idrettstoppene sverger til den aktiviteten. Blir spennede å følge valget på neste skit-ing.
I min tid som ildsjel i idretten ble jeg sparket oppover i systemet. Det hevdes at vi sparkes oppover i systemet til vi når vårt udugelighetsnivå. Jeg havnet i styret i Oppland Idrettskrets. En av de ansatte i Indre Østlandet fotballkrets var med i valgkomiteen. Etter hans vurdering var det som skjedde i fotballgruppa i Bagn oppsiktsvekkende. Det var bare en klubb i kretsen som hadde flere aktive, og de hadde hele Hamar å ta av.
De to årene i Oppland idrettskrets var absolutt interessante. Lærerikt var det også. Dessverre lærte jeg uønskede ting. Mitt idrettsengasjement gikk i stor grad på å aktivisere flest mulig på en måte som var bra for individet og samfunnet rundt. Mitt ja til vervet i OIK var naivt. Jeg trodde norsk idrett handlet om å aktivisere mennesker. Dessverre handlet det om posisjoner og posisjonering. Vi brukte mye tid på stemmefordelingen på idrettstinget. Lederen av OIK fortalte engasjert om telefonene fra andre kretsledere og deres syn på kampen mellom særforbund og idrettskretser. Hersketeknikkene jeg kan lærte jeg på OIK-møtene. Det mest effektive er å hviske med styreleder mens andre styremedlemmer snakker. Mer nedverdigende måte å vise at din stemme er uvesentlig på er vanskelig å finne, om vi skal holde oss til de diskre måtene å herske på.
Det ble med to år klatring i idrettssystemet i Norge. Jeg brant for aktivitet. Selvfølgelig var det gøy å snakke med Alexander Dale Oen på idrettsgallaen. Jeg trakk meg da Kathrine Lunde lå an til å bli borddama mi. (Det har ingenting med dama å gjøre, men alle kameraene som var rundt henne). Jeg lærte at nachspielene til NRK-ansatte var de mest lukrative. Kanskje kunne jeg klatret videre. Akkreditering på store mesterskap i utlandet lokket. Ikke meg, men mange andre. Ikke bare gratis inngang på store nasjonale mesterskap, men VIP-invitasjon. I mitt hode er det irrelevant for løpstempoet til Johaug eller Warholm om lederen av skiforbundet eller friidrettsforbundet er til stede, men …
Jeg kjenner på en dag som i dag at det var et kjempekompiment da valgkomiteen til Sparebankstiftelsen ringte. Han i telefonen lurte på om jeg var valgbar til deres styre. Styret forvaltet 15 milliarder kulturkroner. De var ute etter neste generasjon av idrettsledere.
Jeg krysser fingrene for en ny generasjon idrettsledere der aktivitet står i sentrum. Dagen i dag viser at det er langt igjen.