Kortreist er inn. Som det trendmennesket jeg er valgte jeg å legge ferien hjem til egen leilighet. Det var flott. Egentlig burde jeg bo hjemme. Det skal jeg gjøre langt mer av. Men denne pandemien dere muligens har hørt om gjorde farting mellom Valdres og Oslo relativt lite attraktivt.
Når jeg omsider kom meg på ferie traff jeg flere hyggelige mennesker. De presenterte seg som leieboerne. Riktignok den gamle og den nye, men hyggelig var det å treffe dem begge. Jeg utvekslet adresse med den nye, så vi skal forhåpentligvis treffes igjen før hun flytter ut.
Egentlig burde jeg muligens kanskje unnlate å kalle det ferie. Jeg tok to fridager siden værmeldingen anbefalte det. Fridagene har jeg brukt til å komme ajour med fakturering og mailsvaring. Noen mennesker regner jo slikt som arbeid. På sikt bør vel jeg også lære meg det kanskje. Det er tross alt stort sett langt bedre betalt å sitte på kontor med en pc enn å stå ute med spett. Lønn definerer vel hva som er arbeid? Jobb er vel slik man svetter av, mens arbeid er slikt man tjener penger på? Eller er det motsatt? Uansett er det dumt å komme ukesvis på etterskudd med papirarbeidet. Her lyver jeg litt, men ingen grunn til å meddele folk at jeg er måneder bak med enkelte deler av det.
Blogging nå er idiotisk. Lønnsutbetalinger og fullføringer av arbeidskontrakter burde prioriteres. Slik har det vært i hele sommer. Samvittigheten har sagt at jeg burde prioritere noe annet enn det jeg har lyst til. Alle fritimer kunne jo brukes til å gjerde, eller guide noen, eller komme ajour med papirarbeid eller vedlikeholde ett eller annet eller…
I løpet av disse fridagene med kontorarbeid i egen leilighet har jeg funnet ut at jeg må ta livet mitt tilbake. På ordentlig. Jeg liker å være hjemme. Jeg liker at mennesker sender melding og lurer på om jeg skal være med på… Jeg liker å skrive. Det skal jeg gjøre mer av. Kanskje får jeg mer ut av arbeidsdagene også, om de skilles av mer enn noen timer søvn?