Planlegging er for spesielt interessert. For min del holder en plan litt kortere en jeg bruker på å legge den. Det hevdes at jeg planlegger for lite, men strengt tatt kjenner jeg ingen som planlegger mer enn meg.
I dag gikk planen til pieces igjen. Alt var linet opp. De bestemmende punktene var timen hos hjertespesialist tirsdag, sosialt besøk på gravsted i morgen og et nytt sykehusbesøk mandag klokken 11.30.
Tiden mellom hjertespesialisten og det siste sykehusbesøket skulle brukes til avslapping, henge opp en ganggrind og julegavekjøp. Planen var også å være ganske sosial. Fra tirsdag skulle jeg jobbe noen dager i Valdres igjen. Har en god del som må ordnes der før nyttår.
Nå surrer plan B, C og D rundt i hodet mitt. Sykehuset ringte i går og lurte på om jeg kunne flytte timen mandag fram til 09.00. Jeg svarte ja. Regner med at de ringte fordi det var en fordel for dem, og strengt tatt er det enklere å faste til en time klokken 09.00 enn 11.30, så vinn-vinn.
I dag ringte de igjen. De hadde fått inn en pasient det haster med. Spørsmålet var om jeg kunne utsette timen min til onsdag. Jeg ba henne ringe igjen om 5 min. Hadde jo strengt tatt planlagt hele Oslooppholdet og resten av arbeidsuka med utgangspunkt i denne timen. Skal jeg nå dra opp på søndag og jobbe mandag og tirsdag? Stress er jo det legen og jeg mener er problemet. Skal jeg vente til etter timen onsdag og satse på at lastebilen får stå uten for mange gule lapper? Og blir det stress å rekke arbeidsoppgavene med to dager mindre til rådeighet?
5 min til tenking er jo ingenting. Utrolig hvor sakte det er mulig å tenke. Men det er et fremskritt at jeg erkjenner at jeg må tenke. Onde tunger sier jeg må bli flinkere til å si nei og det er sjelden min refleks. 5 minutter til å forberede et nei. For det passer strengt tatt dårlig å utsette timen til midt i uka. I tillegg til arbeidsplanene har coronaen lagt sosialplanene i grus.
5 minutter til å forberede et nei. Men hjernen har ingen ører. Den grublet litt. «Sykehuset ringer neppe fordi kabalen med pasienttimer er artig. Hastesak på gastroskopi er neppe å eliminere ett eller annet slik jeg skal. Hva kan haste slik? Svulst kanskje? Enorme magesmerter? Neppe brente mandler, selv om det er velig inn på denne tiden av året.»
Beklager dette med brente mandler i en så alvorlig sak, men hjernen min gjør mye rart. Vanligvis sorterer munnen ut det verste, men denne gangen …
Damen ringte igjen, og jeg sa ja til å flytte timen. Kanskje har denne pasienten barn. Kanskje er 48 timer forskjellen på ett eller annet.
Jeg har uansett enorm erfaring i å endre planer. Og jeg er fornøyd med kravet om 5 min tenketid, selv om svaret ble noe annet enn det tenkesegomstrategien skulle medføre.