Jeg har kjøpt tre husværer i mitt liv. Det dyreste betalte jeg 160.000 kroner for. Beliggenheten var 580 meter fra Valdrestunet i Bagn. I andre enden på skalaen er leiligheten jeg har nå. Den ligger 7 minutter gange fra bussterminalen i Oslo og kostet bare 2,5 millioner kroner.
Huset mitt i Bagn solgte jeg etter 12 år. Da hadde prisen steget med 1 million. Idiot som jeg var bodde jeg der siste det året for å slippe å skatte av verdiøkningen. Takstmannen lo og sa det var unødvendig. Han kunne fint dokumentere at verdiøkningen utelukkende skyldes standardhevingen av eiendommen. Jeg skiftet panel og isolasjon på hele huset. Vann og avløp ble installert. Kjelleren med sine jordgulv ble gjort om til soverom og etasjene ble forbundet med trapp. Det elektriske anlegget fra 60-tallet ble erstattet med nytt anlegg. Dobbeltgarasjen jeg satte opp var nok likevel den mest synlige forandringen. Takstmannen var klar på at verdiøkningen var lavere enn mengden penger jeg hadde investert i huset.
I det jeg solgte huset på Bagn hadde jeg akkurat nok kontanter til å dekke egenandelen på en leilighet i Oslo. Den kostet som nevnt 2,5 millioner. Litt slitt var den, så jeg brukte vel omtrent 50.000 og noen arbeidsuker på oppussing. Nå er anslått verdi over 4 millioner. Selvfølgelig kan dette synke, eller stige innen jeg skal selge. Og en annen faktor er at verdien for min del er uinteressant så lenge jeg skal bo der.
For å argumentere videre for at det dyreste huset var det som kostet minst å kjøpe, så kan leiemarkedet brukes. I Oslo leier jeg ut det minste rommet, på 12 m2, for 6500 kroner. Leietakerne mener det er billig. Beliggenheten er sentral. Kjøkkenet og badet som vi deler får de i stor grad ha alene, da jeg stort sett er borte på jobb. Lignende rom ligger ute for opptil 8000 kr, men jeg ønsker å være billig for å ha samme leieboere lenge.
Huset mitt i Bagn leide jeg ut noen år. Utleiesummen var under 6500, selv om arealet var 10 ganger større og det fulgte med dobbel garasje. På toppen av det hele måtte jeg skatte av utleien, da det var over 50% av verdien som ble leid bort.
Å kjøpe et hus i Bagn til 160.000 var elendig butikk, mens leiligheten til 2,5 mill. i Oslo er den beste investeringen jeg har gjort.
I år har 20 årsjubileum når det kommer til grubling på bygdeutvikling. En av filosofiene mine innen bygdeutvikling er idiotien i å prøve mer av det som ikke virker. Nå skal det sies at det kan virke i år, fordi verden forandrer seg. Kanskje har kommunen så flaks at verden tilnærmer seg tiltakene.
Om det nå er slik at pandemi og krig ikke forandrer forutsetningen for bosetning voldsomt, så må distriktene gjøre jobben selv. Et virkemiddel jeg har hørt om i 30 år er boplikt. Det har ikke virket.
Noe jeg lurer på er hva som skjer om det åpnes for å bare bygge fritidsboliger som reguleres slik at de kan brukes som fast bosted? Sør-Valdres største problem tror jeg, er at en bolig halverer seg i pris i det øyeblikket den er ferdigbygd og tas i bruk. Du bygger for å bo i 50 år, om du velger å sette deg opp hus her. Paradoksalt er kommunen full av hytter som holder seg eller øker i pris.
Er en delløsning på bosetningsproblematikken å la folk bygge «husene» sine i «hytteområder» med muligheten det gir for verdistigning? Et hus til 2 millioner i Sør-Aurdal er langt dyrere enn en hytte til 3 millioner.