Det overrasker ikke meg at «høstens» første blogginnlegg kommer mens jeg egentlig driver med kontorarbeid.
I tillegg har denne dagen vært min lateste i sommer. Jeg har gjort absolutt ingenting. Det er muligens dårlig gjort ovenfor alle som jobber på kontor å kalle 5 timer med kontorarbeid for ingenting, men …
Søndagsfri var godt kjenner jeg, og kanskje påkrevd. Det er faktisk den 5 frisøndagen siden midten av mai. I den grad det er mønster i frisøndagene mine må det være at jeg våkner i dårlig form i Ådalen et sted. Den siste gikk med til Formel 1 i England. Denne søndagsmorgenen våknet jeg ikke fyllesyk. Jeg våknet visst ikke på morgenen. Det ble godt utpå dagen. Selv om jeg sovnet tidlig i går og hadde en god økt på sofaen før det. Jeg var tydeligvis sliten.
Lange dager med gjerding tar på. De gangene jeg kjenner etter merker jeg at guiding gjennom Hølerajuvvet også krever litt. Noen ganger virker det som kroppen mener frysing er noe mer enn en psykisk tilstand. Gårsdagens tur gjennom juvet tok noe lenger tid en vanlig. Det koster energi. Den konstante tellingen av hjelmer er trolig en yrkesskade fra tiden som lærer, men den krever litt. Og hver enkelt gjest skal ha spesialtilpasset turen. Noen må gires opp, mens andre må roes ned. Vi finner de laveste hoppene til enkelte og de laveste til andre. De som er i ytterkant av komfortsonen krever helt andre samtaler enn dem som aldri får nok av hopp og plask. Og jeg setter min yrkesstolthet i at alle skal ha maksimalt utbytte av turen.
Koseturen min er nok muligens ekstrem for enkelte. Jeg fikk en oppvåkning på dette i sommer. I det villeste av juvet satt jeg og ventet med en gjest. Det blir mange små pauser og samtaler i løpet av en juvvandring. En del av sikkerheten består i å gå så sakte at alle rekker å se hvor de tråkker. Mens jeg ventet ba jeg gjesten legge seg bakover å se opp fjellveggene. Til min overraskelse var gjesten overrasket over de høye loddrette fjellveggene. Etter den turen har jeg alltid stoppet og gjort gjestene oppmerksomme på juvet vi er i. Samtidig skjønner jeg hvorfor mange ønsker å gå turen to ganger. Mye av fokuset ser ut til å gå mot skotupper og stein på første turen. Kanskje skal jeg ta ønsket om en tur nr. 2 som et kompliment. Det må jo ha kjentes trygt å teste grensene sine på tur med meg når de vil ta turen igjen? Eller er det dårlig guiding så det ikke får med seg alt på en tur?
Jeg frykter det kan komme flere blogginnlegg i kveld. Jeg har samlet opp mange gretne tanker i sommer. Årsaken til jeg frykter flere blogginnlegg i dag er riktignok en helt annen. Rydding står på programmet. Det medfører lett prokrastinering.