I dag ruslet jeg atter rundt i byen. Veisperringene for Oslo Maraton var slett ikke til min overraskelse, for jeg fant ut allerede fredag, at folk skulle løpe som gale i dag. Jeg spankulerte rett og slett målbevisst mot sperringene for å se.
Sperringene gjorde nytten. Jeg ble sperret både her og der. Kom omsider fram til et sted med oversikt. Trodde det var halvmaraton og handicapklassen jeg bivånet. Det var visst siste innspurt for mosjonistene på helmaraton. All respekt til dem. Det er lov å slepe både bein og armer etter 42 km løping på hard asfalt og brostein.
Jeg beveget meg mot løypas retning. Var noen kjentfolk jeg håpet å få sett snurten av. Fant meg et kryss med god oversikt. På toppen av 150 meter motbakke. Krysset endte i et langt studium i mennesker og pliktetikk. Arrangøren av maraton hadde organisert det slik at veiene var stengt for det meste, bortsett fra løpere. Dette reduserer selvfølgelig ikke folk sitt behov for å krysse veien. Veier i Norge kan strengt tatt krysses lovlig over alt. Bortsett fra på rød mann på fotgjengeroverganger.
I krysset der jeg sto var det to fotgjengeroverganger. Fra siden jeg sto på var overgangene sperret med bånd. På andre siden sto det vakter. Lysene var, av en eller annen grunn ikke satt ut av funksjon, selv om de var uten funksjon under løpet.
Som tidligere KRLE-lærer var det smått fascinerende hvordan mange folk febrilsk snek seg under og rundt sperrebåndet for å kunne krysse på de hvite feltene. Konsekvensetikk og pliktetikk er en meget interessant del av KRLE-undervisningen. På innsiden av sperrebåndet var de faktisk i veien for løperne. Og ved å la kryssingen på fotgjengerovergangen styres av når det kom løpere ble det faktisk en del gåing på rødt lys. Siden det er langt verre å krysse på fotgjengerovergang på rødt lys enn å bare krysse veien hvor som helst førte pliktetikkbehovet for større «lovbrudd» enn de ville begått ved å gjøre kryssingen enklest mulig.
Det var faktisk veldig gøy å se dilemmaene folk havnet i. Heldigvis var det bare en som greidde å krasje med løpere fordi dilemmaet ble for vanskelig. Til gjengjeld greidde han å krasje med tre løpere.
Og til slutt. Fyttirakkern hvor fort de raskeste maratonløperne løper.