Jeg følger med på skoledebatter med en viss interesse. Det er mange av dem. Og de er ofte frustrerende. På grunn av manglende fakta og realisme.
En slik debatt er mobbedebatten. Et urealistisk mål er 0-visjonen i forhold til mobbing i skolen. Nå resten av samfunnet har null visjon i forhold til mobbing er det ingen vits å pese skolene på mobbearbeidet de gjør.
Jeg har observert en del samfunn gjennom mange år. Mobbing er universelt og kommer alltid til å eksistere. Av samfunn der jeg opplever mobbingen som verst er hønsegården. Uttrykket hakkekylling kjenner de fleste vil jeg tro. Det har nok en opprinnelse. Av skoler jeg har kjennskap til var mobbingen desidert verst på skolen jeg selv tilbragte ungdomsskoleårene på. (For ordens skyld vil jeg presisere at jeg ikke ble mobbet, men jeg har i ettertid, gjennom diverse arbeid med mobbing og ukultur skjønt hvor jævlig det var der). Lærerne der hadde mer enn nok med å beskytte seg selv.
Mitt første år som lærer var i en klasse der jeg kjente nesten alle foreldrene. Før skolestart fikk jeg klar beskjed fra flere av dem. Du kommer til å få kjørt deg. Det har vært 4 år med intriger i denne klassen. Jeg husker noen intriger fra de første ukene, men intrigene ble fort borte. Jeg hadde tre fantastiske år med denne gjengen.
I dag hadde jeg nok brukt betydelig lengre tid på å «snu» klassen. Det hadde nok gått, for det viktigste var på plass. En oppegående, engasjert og lojal foreldregruppe.
Om jeg var lærer for elever med en slik oppegående foreldregruppe i dag ville jeg foreslått to tiltak for å begrense mobbingen.
1: Gjør det klart for barna deres, at så lenge dere betaler for mobil og telefoni har de mobilen bare til låns og dere har full rett til, og kommer til å gå gjennom innholdet med ujevne mellomrom. Noen foreldre argumenterer med tillit. De må vise barna tillit. Og ja, men det er langt viktigere at barna har tillit til at foreldrene tar vare på dem og vil dem det beste. Abdisering fra barnas viktigste arena for sosial kontakt er idioti.
2: Hold barna langt unna realityserier (og gjerne TV generelt). Realityserier handler jo om intriger, baksnakking, allianser, utseende, fyll og andre kjernesunne verdier i arbeidet mot mobbing.
Om mobbing var et problem man ønsket gjøre noe med hadde nok større ansvar blitt dyttet over til drivere av sosiale medier eller produsenter av TV innhold. Nå nøyer man seg med å si skolene ikke gjør nok. Med et problem de er sjanseløse til å løse. Og skolene skal vel strengt tatt forberede elevene på livet som kommer. Det bør, i skolen legges større vekt på å lære elevene alliansebygging, baksnakking, navigering i intriger og festing. Dette er jo verdier som skaper kjendiser og millioninntekter i dag. Mobbeforebyggende arbeid er faktisk kontraproduktivt. Jeg husker uttrykket: snille piker kommer til himmelen. De andre kommer så langt de vil.
Om mobbing er et problem, så er det ikke et skoleproblem, men et samfunnsproblem. Skolen kan ikke løse det alene.