Jeg tittet på værmeldingen søndag. Bestemte meg for å være værflyktning i Oslo mandag og tirsdag. I samme slengen inviterte jeg en venn på middag tirsdagskveld. Han kom langveisfra i forbindelse med et kurs. Jeg snakker alt for sjelden med han. Også. Han takket ja til middag.
La meg mandagskveld i visshet om en rolig tirsdag. Hadde rett og slett ingenting hengende over meg. Kunne bruke dagen til å komme litt frempå. Bli ferdig med lønningene for 2022, lage likviditetsbudsjett for neste halvår, få sagt opp noen forsikringer jeg har dobbelt av, handle frukt og grønnsaker for en uke, kjøpe noen kjøkkensaker kolleger sier mangler i campingvogna og annet slik småtteri.
Våknet. Tittet på telefonen. En SMS. Fra Tff. Litt usikker på hva Tff er en tbf for, men innholdet i meldingen var tydelig. Bilen min er uforsikret. Igjen. I august brukte jeg en time i telefonene med Storebrand for å rette opp i dette. I går brukte jeg to. Kortversjon blir: jeg hater data.
Etter to timer med helt nødvendige unødvendige samtaler var jeg lettere frustrert, men kunne enda rekke ingenting, slik planen for dagen la opp til. Tok noen turer opp og ned trappa før jeg hoppet i dusjen. Mandagskveld leste og slettet jeg drøssevis av mailer. En av dem var fra padleforbundet. I oktober skal jeg starte på nok en kursrekke som gjør meg godkjent til svømmeinstruksjoner i alle andre vann enn kommunale bassenger. Det sto at god form var en betingelse. Trappegåing gir meg nok ikke god form innen slutten av oktober, men bedre blir den. I tillegg skiftet jeg batterier i badevekta tirsdagsmorgen. Med ny energi greidde badevekta å vise rekordhøye tall. Jeg bør trappe mye opp og ned i vinter.
Nydusjet la jeg ut på vandring i Oslo. Begynte i butikker med kjøkkenutstyr. Gikk via bilen for å mellomlagre panner og slikkepotter til fisk og grønnsaker var handlet. Telefonen ringte. Bildelene til lastebilen var kommet til lageret i Oslo. Jeg kunne hente dem i dag, eller vente til de kom i posten fredag eller mandag. PGS-en viste 18 minutt til lageret. Kanskje kan lastebilen være klar til bruk i slutten av uka. Et enkelt valg.
I bilen dukket konflikten mellom tbf-ene GPS og MDG opp. GPS-en vil føre meg så energieffektivt som mulig mellom A og B. MDG vil ha meg gjennom flest mulig bomstasjoner. Med blomsterkasser og rød asfalt som våpen føres krigen. Turen GPS-en sa skulle ta 36 minutter, gikk på 2 timer. 2 timer der motoren gikk i 1 t og 56 minutt. Miljøutviklingen skremmer meg, men først når jeg ser redningsmannskapet blir jeg livredd.
I takt med unødvendige minutt i bil økte stresset. I det jeg fant parkering, en trang plass selv til gateparkering i Oslo å være, viste klokken 1 time til middagen skulle serveres. Jeg slo fra meg å rekke ingenting og stresset meg ned i grønnsaksbutikken. Det neste som ble kuttet i stresset var tenkingen. Jeg fatet med meg det jeg så av grønnsaker. Blir spennende å se hvor mye som må kastes om en ukes tid.
Jeg entret entreen to minutter før leieboeren entret entreen. Hun var heldigvis tidlig ute, eller inne, om jeg skal være presis. Jeg kuttet grønnsaker. Kuttet ut å kutte dem i småbiter. Satset på gjestenes tenner. En stresset kokk var ferdig med middagen 15 minutter etter avtalt tid.
Kveldens underholdning ble forøvrig TV-skjermen. Den brukes kun som dataskjerm. Gjestene ble forresten en smule stresset av skjermen som plutselig slo seg på. Akkurat dette er nytt for meg, men alt med knapper oppfører seg jo slikt, så jeg tok det med stoisk ro. Diverse diagnoser ble stilt og ulike triks ble prøvd. Den fortsatte å slå seg på. Da jeg reiste var batteriene ute av fjernkontrollen, skjermen koblet fra alt av datamaskiner, den ordentlige av-knappen brukt og gardinene hindret infrarødt lys utenfra. Leieboeren sendte melding da skjermen slo seg på igjen utpå kvelden.
Jeg er glad jeg blir stresset av ingenting. Det finnes jo dem som blir stresset av allting. Det må være stress.