Er det de som gleder seg til vinteren eller de som blir tunge til sinns når høstmørket senker seg? De lærde strides. Jeg tilhører utvilsomt den siste gruppen. Tæla bil, polvotter og bakglatte ski skaper ingen entusiasme i dette frosne legemet.
Eksperter mener kosthold påvirker stemningen mellom hjernecellene. For 14 dager siden var jeg i Oslo. Nærmere bestemt hjemme. Og hjemme er på Grønland. Grønland er Norges mekka for frukt og grønt. En subjektiv påstand som gjentas av langt mer objektive mennesker enn meg.
Det nest siste jeg gjorde før avreise fra Oslo var å handle lokalt. Kjøpte med meg antidepressiv mat for 14 dager. Frukt og grønt og rødt og gult og blomkål. Butikkene jeg handler i på Grønland er bedre for lommeboka min enn Reitan eller Johannson sin.
Disse handle lokaltkampanjene er forresten litt rare synes jeg. Ser dem aldri i Oslo, men ofte i Valdres. Må jo være litt dumt for butikkene i Valdres om alle kundene følger oppfordringen og handler før de starter på hytteferden. Men uansett. Jeg fulgte oppfordringen og startet på turen til Valdres med bilen full av antidepresjonsmat.
I Valdres flatet jeg ut på direkten. Fikk i meg kveldsmat før jeg sloknet. Tirsdag snakket jeg dansk da jeg våknet. Det ble bittelitt wok til middag, men slett ikke så mye som planlagt. Onsdag våknet jeg og snakket ikke. Torsdag våknet jeg og snakket uten å få til lyd. Fredagsmorgenen våknet jeg ikke. Men utpå dagen slo det etter. Så vidt. Kom meg opp akkurat nok til å kunne legge meg. Matlysten var som arbeidsinnsatsen. Fraværende. Jeg greidde stort sett å presse ned nok næring til å sove 15 timer i døgnet. Honning, ingefær og lime i vann var hovedkosten. For sikkerhetsskyld var halsen like tett en uke til.
I slutten av forrige uka begynte jeg å kvikne til, men havresuppe var løsningen.
Nå har jeg kviknet til. I dag ryddet jeg på kjøkkenet. Kastet en drøss med antidepressiv mat. Det var jævla deprimerende.