Det blir nok ikke mye reklame i denne bloggen. Lesertallene er for lave, og jeg er for sær. Det er veldig få ting denne gamle gretne gubben går god for. Men et unntak kommer.
Kanskje tvinger kroppen meg tilbake til det akademiske arbeidslivet fra høsten. Et minus ved det er frafallet av kunnskap. Håndverkerlivet gir enorm mulighet for å delta i samfunnsutviklingen. Tror jeg brukte 40 timer og 10 forskjellige podcastepisoder med ulike eksperter på å skjønne hvordan strømkrisen oppsto og hvordan den best kan løses. 40 timer jeg aldri i verden kunne brukt om jeg var lærer.
Nå vil lærerJørn reklamere for en podcastepisode: https://www.youtube.com/watch?v=C6-dfLjUXAU Det er sjelden noen beskriver mitt lærersyn og samfunnsproblemsyn like godt som denne podcastgjesten, og det nesten uten å nevne skole. Jeg driter jo i fag. Målet er gagns mennesker. Mennesker som evner å leve med seg selv. Hele mennesket som hun snakker om i helsesammenheng går mye ut på det samme.
Politisk ville vi nok trolig løst helse-, og skoleutfordringene på samme måte. Jeg snakker om skolesystem som dytter folk utenfor kanten. Hun lurer på hvorfor vi bruker ambulanser til å frakte folk som har falt utenfor stupet i stedet for å sikre stupet så folk blir på toppen.
Jeg tar denne legen til inntekt for min ADHD-strategi som vanligvis er smil, tålmodighet og akseptering av uro så lenge den ikke skader andre, eller magesmerter hos jenter som ofte behandles gjennom bedre relasjon slik at vi kan finne ut hva knuten kommer av. Ro er nesten aldri et mål i mine timer, men kan noen ganger være et middel til læring. Krav til fullstendig ro trigger utrolig mange diagnoser.
Det viktigste i mitt lærersyn, og hennes legesyn er relasjonen. Per Fugeli formulerte det så fint. Lykken var en formel der flokken var opphøyet i 2. Om relasjon er så viktig for fysisk og psykisk helse som Dragland sier, hva sier hun da om spes. ped. utenom flokken? Hva sier hun om klasseledelse? Jeg har aldri lagt mye arbeid i å være en klasseleder. Min strategi har alltid vært å hjelpe elevene til å skjønne hvem de skal følge. Og det er jo ikke meg. For jeg er bare midlertidig. Det er den eller de elevene som vil styre flokken best og lage en klasseromskultur for konstruktiv utvikling de må lære å velge seg ut. Så står jeg der da, som trygg voksen, sparringpartner og veileder. Med en klasse som virker og stempel som en rar lærer.
Håper kroppen tillater et videre liv som skigardsmontør, så jeg kan fortsette å høre på podcaster.
Kategorier