I går var papirarbeidet et høydepunkt. Jeg tørka meg i ræva med høyre hånd. For første gang på 23 mnd. Frozen shoulder er noe dritt. For tre uker siden ble en annen milepæl nådd. Etter padleøkta fikk jeg av meg tørrdrakta helt på egenhånd og har gjort det siden. Bortsett fra noen ganger, når jeg er lat, eller hodet sier skulderen er vond. Våtdraktspadling har til dels kamuflert skulderproblemene. Det krever langt mindre å få av den. Men mangelen på eskimorulla har røpet mye. Den er ikke lett å få til når armen nekter. Jeg gleder meg til å teste rulla. Første halvdel får jeg til, men tror kanskje andre halvdel atter er mulig. Det blir i så fall en opptur.
Gjerdefirma er enkelt nok til og drives som venstrehåndsarbeid. Men bare en liten periode. 4 måneder faktisk. Så en jævlig senebetennelse. Nesten totalt handikappet. Heldigvis har vi nesten gode løsninger for slikt i Norge. Spesialisten på sykehuset stilte kjapt diagnosen frozen shoulder og sa 18 til 24 mnd. helbredelsestid. Jeg ønsket å jobbe, men det er jo alt for dyrt å ha et menneske gående for halv maskin. Etter litt googling og iherdig overtalelse av fastlege fikk jeg 50 % sykmelding, som innebar 100% jobbtid, men i halvt tempo. Altså jobbe som en vanlig kar.
Sykmeldingsreglene er geniale. De tilrettelegger på en måte nesten for arbeid. Hvorfor de tenker det er genialt å pålegge meg gjentagende besøk hos fastlegen for å fornye sykmeldingen når spesialistene sa 18 til 24 mnd. sliter jeg med å forstå, men frikortgrensen ble nådd på denne måten. Om det var målet. I avisene leser jeg om uholdbar arbeidsbelastning for fastleger. Jeg bidro. Mot min vilje. 12 mnd. er visst grensen for sykmeldinger. Attføring og leting etter annen jobb skal visst begynne rundt denne tiden. Selv om jeg var i halv jobb på full tid i et firma som bare ventet på frisk arm. Legen lurte på om jeg kunne noe annet. Jeg ramset opp deler av CV-en min. Sa jeg kunne jobbe som avløser, butikkmedarbeider, på ruskollektiv, lærer, turguide til lands og til vanns eller snekker for det hadde jeg gjort før med relativt grei suksess. Også var det samme runden med NAV. I den grad jeg har noe å utsette på den hyggelige damen i NAV, må det være hennes manglende refleksjoner rundt hvor idiotisk det var å overprøve frozen shoulder diagnosen. Men slik blir det når instruksene følges og hjernen kobles av.
Med oppturen fra dass gikk jeg med frisk mot løs på dagens stauring. Og skuldra protesterte ikke. Mulig det kun var fordi lungene kom den i forkjøpet. Lungene er definitivt ikke årsaken til mitt økende magemål. 2 år med froozen shoulder i etterkant av et år med kneskade medfører pusteproblemer. Men det er godt å puste. Det skal jeg fortsette med.
Det hjelper helt klart mot depresjon å få bort dritten. Med høyre hånd. (Så skal jeg prøve å unngå å engasjere meg i den til dels konstruerte helsekrisen jeg ufrivillig ble en del av)