I dag skal jeg på min siste boksetrening for denne gang. Hadde noen, for ett år eller to siden, nevnt boksing som en mulig vei ut av depresjon, hadde de fått seg en på trynet. Men nå tror jeg kanskje det kan være løsningen. For min del er det to faktorer som gjør meg optimistisk. Og jeg har lest mye om depresjoner. Både fordi jeg er medmenneske og vil være bedre forberedt på det som kan møte meg, og fordi jeg har mest tro på egenhjelp. Dessverre øker troen på egenhjelp i takt med instanser jeg blir godt kjent med.
Boksing er det første jeg har møtt på mange år som gir meg lyst til å utforske det mer. Mens jeg i flere år har virret rundt uten noen spesiell glede i livet, så gleder jeg meg nå til neste boksetrening. Ble faktisk litt for ivrig. Min personlige ekspert i Norge, som er et unntak fra større tro på egenhjelp jo bedre kjent vi blir, tipper i vert fall overtrening var årsaken til mine kramper. Som ødela en uke med treninger, og egentlig alt annet av bevegelse. Hen sier bare idioter går fra tre år stillesitting til 5 knallharde treningsøkter på 9 dager. Også jeg da. Jeg har undersøkt litt rundt thaiboksongsmulighetene i Oslo, og er optimist.
Jobbsøknader er sent. Det var lettere å velge når jeg vet hva jeg vil. Prioriteten er å ha muligheten til å dra hit en eller to måneder neste vinter for å trene med vennen mine. Venner jeg ikke vet navnet på, men som er venner likevel.
For det andre viser forskning at bedre form er den sikreste vei ut av depresjoner. Så kan man jo tenke sitt om stillesittende samfunn og utskriving av antidepressiva. Om man liker å tenke da. Boksing er bevegelighetstrening, utholdenhetstrening, styrke, teknikk, sosialisering og selvkontroll i ett. I mye større grad en noen annen sport jeg har prøvd. Selvkontrollen er viktig. Uten den hadde nok sporten vært uaktuell som treningsform for meg. Hjernerystelser er ikke akkurat øverst på ønskelista mi. Og hjernerystelse på motstanderen er jo den ultimate seier.
Jeg var på boksestevne forrige uke. En av mine venner gikk kamp. En fascinerende og skremmende kveld. Skremmende å se 6 av 8 kamper ende med knock out. Teknisk knock out tror jeg det heter, når dommeren vurderte den ene part som for groggy til å bokse videre. Men samtidig var det fascinerende. Mest fascinerende var det å registrere hvordan disse muskelbuntene høye på adrenaliv lyttet til dommeren. Dommeren, som kom i alle kjønn og størrelser, var sjefen. Om du sto klar til å slå eller få spilte ingen rolle. Så fort dommeren sa eller gjorde noe var situasjonen over. Ønsket dommeren å se til, eller snakke med den andre part, var det uten protester tur til nøytralt hjørne for motstanderen. Ingen forsøk på drikkeflaske eller prat med treneren. Etter kampen takket de motstanderen og trenerne deres for kampen, selv om de måtte ha hjelp for å stå oppreist.
I dag blir det pakking, si farvel til en del venner jeg ikke aner navnet på, boksing og norsk juletallerken med venner jeg vet navnet på. Juletallerken med masse fett er viktig. Målet er jo å forbli en stor bokser.