Planen var, og er, å komme i gang med trening i løpet av Thailandsoppholdet. I kjent stil er jeg på plan B. Og i kjent stil er det ikke min skyld. Treningsstudioet er stengt til de rareste tider, og jeg oppsøker det til rare tider. Jeg skal gjøre et nytt forsøk i morgen, om jeg orker.
I mangel på bedre alternativ, og lyst til å sjekke ut stien, ble det tur til Big Buddha i dag. Et skikkelig prosjekt. I et land med 100 millioner biler og mopeder er fotturister fremmedelementer. De innfødte har hørt om stien, og det er alt. Nesten. De vet den er slitsom og unødvendig. Via nabobyen går det jo bilvei til toppen.
Fottur i stekene sol. Forberedelser er viktig. Jeg vurderte sekk, men endte med vannflaska i høyre hånda. Ruslet inn i en capsbutikk. På tide å kjøpe caps lokk. Det var genialt, så hadde jeg noe å bære i venstre hånd også. Varmetap skjer jo hovedsakelig via hodet.
Valgte tuktuk til startpunktet for fotturen. Sjåførene skjønte ikke bære. De kunne kjøre meg til toppen. Det var 24 km. Men sti? Servicen er heldigvis langt bedre en folkehelsetiltakene her. Noen telefoner og samtaler senere var lokalkunnskapen på plass og vi var klare for avgang.
Tuktukturen var vel 7 min. Jeg ble droppet av i et kryss. Der satt en oppgitt europeisk turist. Han advarte på det sterkeste mot turen. Det var klatring, og stien var smal og til dels ødelagt av flom. Et blikk på mine sandaler gjorde han helt overbevist. Dette var ikke en tur for meg. Selv hadde han snudd.
Overveielser. Magen minker og lungene vokser av bevegelse. Det var hovedmålet og det skjer selv om turmålet ikke nås. Buddhastatuen har jeg uansett besøkt før. 29 varmegrader. Tvilsom skilting. Slanger, skorpioner, edderkopper og sandaler. Smal bratt sti med få mennesker. 1,5 liter vann og en caps var alt av ekstrautstyr. Fjellvettreglene suste gjennom hodet. Lytt til erfarne fjellfolk ble utslagsgivende. Jeg lyttet til meg selv og ruslet avgårde. Litt betenkt.
Jeg ville nok gruet meg for å sykle ned stien, selv i mine beste dager, mest på grunn av strømledninger og vindfall. Denne redde turgåeren får nok aldri bli med meg på juvvandring. Hvilken sti han hadde forsøkt seg på aner jeg ikke, men tipper det var den samme sett med asfaltøyne.
Til min store glede møtte jeg flere mennesker på stien., Alle europeere. Tok følge med en tysker til topps. Oppdaget til min glede at det var hyggelig å snakke med et menneske.
Vi brukte ca 1 time på 2,6 km. 1 liter vann inn, men trolig væskeunderskudd likevel. Shorts og t-skjorte blir sendt på vask i morgen. Turen ned gikk fortere og ble en hyggelig skravleøkt.
Nå er jeg en tysk venn rikere og en caps fattigere. Den tomme vannflasken har jeg.
