Jeg testet min egen pedagogikk i helgen. Den er veldig enkel. I forhold til karakterer i skoleverket har jeg lært at den som kan flest ord vinner. Dette er selvfølgelig en forenkling, men bare en liten en. Elever med stort ordforråd har det som trengs for å lese eller lytte seg til kunnskap. Og da kunnskap uavhengig av om skolen prioriterer akkurat den kunnskapen eller ei. For det er jo også en svakhet med læring i dag. Mange tror læring er knyttet til skole. Og skolen tror stillhet er læring. Blir lite ordforråd av stillhet. Nå var det stille da jeg lærte i helgen. Kun fordi jeg var alene. Men lærte betydningen av nye ord da.
Når jeg ikke er alene sverger jeg til den proksimale utviklingssone. Sonen jeg mener elevene bør være i det meste av skoledagen. Egentlig tror jeg folk har det best i den proksimale utviklingssone. Forskning viser det motvirker aldring og demens også. Men det betinger å være to, eller eventuelt finne en kunstig nr. 2. Sonen er den der du jobber med ting du kan få til med litt hjelp. Som lærer elsket jeg år elevene hvisket hjelp til hverandre. De gjør gjerne det, om timene legges opp slik. Riktignok opphører dette etter hvert som de lærer at stillhet er den ultimate læring, men før det. Og den proksimale utviklingssone kan gjenoppdages. De som kommer gjennom skolelivet uten å få drept sin lyst og evne til å være i den proksimale utviklingssone blir nyttige samfunnsborgere.
I helgen var jeg alene. Ordene jeg skulle lære var: siste forbruksdag. I mangel på noen å lære av måtte jeg ty til noe annet enn den proksimale utviklingssone. Da ble det prøve og feile metoden. Den virker den også.