Jeg går som de fleste lesere av bloggen min vet hos psykolog. Jeg trives med psykologen min, men misunner henne på ingen måte jobben. Jeg er nok en vanskelig pasient.
I starten av min karriere som miljøterapeut hadde jeg ansvaret for en stri og vanskelig ungdom. Eller et nydelig menneske, som det også kan kalles. Jeg hadde ikke kunnskapen og selvtilliten til å gjøre de rette tingene. Heldigvis hadde jeg erfarne kollegaer som veiledet meg. De fortalte at opplegget vi jobbet etter passet best til dem som bare fulgte flokken. Ungdommer som kunne lese og navigere i byråkrati, turte å stå alene og evnet å ha to tanker i hodet samtidig slet vi mer med.
Jeg tror aldri jeg har hatt flokken foran meg. Etter en del timer kom psykologen med standardfrasen: Du må komme i kontakt med egne følelser. Jeg har alltid lurt på hva den frasen inneholder. Så jeg spurte. Kortversjonen av svaret ble nos slikt: følelser er et ord, mens mange ord om temaet blir tanker.
Svaret ga nye kollisjoner mellom mine to hjerneceller. Det er jo så inn å snakke om følelser, men hvordan gjøre det med enkeltord? Plutselig har trykket enorm betydning. Hva skiller en følelse fra et spørsmål eller en kommando? Test sinna, trist, redd osv. med forskjellige trykk.
Det er opplest og vedtatt at kvinner er flinkere til å snakke om følelser enn det vi menn er. Hva ligger i flinkere? Handler det om kvalitet eller kvantitet? Noen mener selvmordsstatistikken for menn blir finere om vi blir flinkere til å snakke om følelser. Nok en gang krangler mine to hjerneceller. Hvorfor leder kvinnene statistikkene for selvmordsønsker og selvmordsforsøk om løsningen for å unngå selvmord er å snakke om følelser? Hvorfor registreres det dårligere og dårligere psykisk helse blant barn og unge i takt med fokuset på samtaler om følelser?
Slike spørsmål har jeg stilt hele livet. Kverulert som det kalles i Valdres. I vel voksen alder har jeg møtt folk som kaller det refleksjoner og filosofering. Inte vet jag.
Det jeg vet er at det meste som har gått til helvete i livet mitt har gått til helvete når følelser får styre eller jeg må forholde meg til andre sine urasjonelle følelser. Følelser er det umulig å argumentere mot eller motbevise. Og nåde den som ikke tar andres følelser på alvor.
Jeg tror jeg har god kontroll på følelsene mine i den forståelse at jeg vet hva jeg kjenner. Hvordan de skal uttrykkes uten å havne i kategorien tanker er noe uklart for meg. Ei heller er det klart for meg hvordan det skal hjelpe meg at andre får det dårligere. For noe som er klart for meg er at noen får det dårligere om jeg deler alt av tanker. Jeg får det også dårligere om jeg lar følelsene styre. Følelsene sier hopp og bli ferdig med det. Det rasjonelle sier: sett opp 300 meter skigard i høst og trygg firmaets og egen økonomi. Ta forpliktelsen det er å invitere til 50-årslag. Dra en mnd. til Thailand og start opptreningen til ny skigardssesong og lid deg gjennom 30 år til.
Til dere som lurer på hvordan deg står til med meg, så blir bølgedalene grunnere og grunnere mens bølgetoppene blir høyere og høyere. Helsevesenet og jeg er enige i at fysisk og psykisk helse henger sammen. Dessverre er moten at det psykiske alltid styrer. For min del responderer hodet veldig bra på avtagende slimproduksjon og hoste, etter tre år med tette luftveier, og skuldre som er i ferd med å leges, etter 2 år med frozen shoulder og senebetennelse i motsatt skulder. Kroppsfokus er tydeligvis min greie. Så henger hodet med.