Brettspill er noe jeg liker. Det vet de fleste som kjenner meg. Samtidig er jeg på ingen måte en brettspiller. Brettspillere spiller stort sett ikke slike spill jeg liker. Om jeg liker spillene de spiller vet jeg ikke, for jeg har aldri prøvd. De spillene ta mange timer og gjerne dager.
Språk har alltid fascinert meg. Riktignok bare på norsk. Brettspillspråket er nytt for meg.
Språk er koder. I arbeidet med å utvikle et brettspill lærer jeg litt. Brettspillene jeg spiller ligger stort sett midt på skalaen når det kommer til flaks eller dyktighet om det vinnes. Mye bestemmes av kortene som trekkes eller tallene på terningen. Brettspillere spiller helst spill der alt avgjøres av spillerens strategiske evner, stigespill og sjakk er i hver sin ende av denne skalaen.
Spillet jeg utvikler, «Helsevesenet – et småsarkastisk spill om ditt liv», ligger i nedre sjiktet. Mye avgjøres av flaks. Og ett er et sentralt poeng ved spillet. Mangt i helsevesenet avgjøres ved tilfeldigheter og flaks. Samtidig består helsevesenet av utrolig mange dyktige, hyggelige folk som gjør sitt beste.
I undersøkelsene for å lage sjansekortene til spillet oppdaget jeg noe ekkelt. Det var nesten umulig å skjønne hva de med dårligst erfaring fra helsevesenet hadde opplevd. De beskrev det, men rettskrivingsferdigheter og struktureringen av testen gjorde lesingen til en prøvelse. Kan det være slik at personlige ressurser hos pasientene i veldig stor grad bestemmer hvordan møtet med helsevesenet ender, selv før vi skiller mellom offentlig og private tjenester? Jeg tror det. Kanskje bør spillet mitt merkes med et politisk innspill om det kommer ut? Ikke minst fordi «politisk innspill» er et sarkastisk ordspill.
Et annet spill jeg har grublet over er monopol. Det ble visstnok laget i sin tid for å vise resultatet av fritt marked, eller ren kapitalisme som det også kan kalles. I starten er det litt, men ikke helt vilkårlig, hvem som blir rik. Etter hvert ender alle verdiene opp hos en. Så er spillet slutt. De senere årene har jeg lurt på hva som skjer etter det. Ikke i monopol altså, men i den virkelige verden. I monopol pakkes spillet inn i esken igjen og fordeles likt neste gang noen skal spille, men i den virkelige verden tror jeg det ser annledes ut. Om litt frykter jeg min nysgjerrighet blir tilfredsstilt. For meg ser det ut som selve verden nærmer seg monopolets sluttfase. Med internett ble det mulig å samle enorme mengder verdier hos noen få. Ikke bare verdier i form av penger og aksjer, men også muligheten til å styre informasjon.
Det er litt fascinerende og veldig skremmende at millioner av velgere tenker det som er bra for alle med over 200 milliarder dollar må være det beste for meg også. Jeg vet ikke hvilken konsekvens dette valget får for økonomien til disse velgerne, men han med 200 milliarder dollar har nå verdier for over 300 milliarder dollar.
Mens jeg, som lavtlønnet nordmann, er rik i Thailand, grubler jeg over oppfølgeren til det politiske (inn)spillet monopol.