Det er lenge siden forrige blogg nå. Jeg er på ingen måte avhengig av å skrive, men jeg liker det. Og mangt kan jo skrives om det ikke blir postet.
I skrivende stund sitter jeg på verandaen «min» i Thailand. Jeg er nok ikke avhengig av en måned på den, men du verden hvor høyt jeg setter den.
Desember er en slitsom måned. De fordomsfulle tenker piker, vin og sang om 50-åringer som drar til Thailand. Tidlig i livet lærte jeg å drite i de dummes dom. Noen av dem har evnen til å endre synspunkt om det kommer argumenter til, og resten må bare leve med det de fikk utdelt. Og det må vi også. Ifølge enkelte filosofer er det mange likhetstrekk mellom dødsfall og dumhet. Den døde merker ikke at den er død, mens alle rundt gjør det. Leser forresten en bok om temaet nå. Fikk den i gave av en som tenkte på meg når hen så tittelen.
For min del er Thailandsoppholdet en reset. Et miljøskifte fra meg selv. Kostholdet blir langt sunnere. Vann overtar i stor grad for brus og sjokolade i godteriform og som pålegg kuttes. Brunchen er ofte en salat, mens middagen som regel består av kylling med wokede grønnsaker med vann til. Helsefriker vil nok påpeke at oljen gjør wok unødvendig usunt, men husk vi snakker om sunnhet i forhold til livet mitt på sommeren.
Det store spørsmålet nå er om jeg får kroppen i gang med trening. Foreløpig har det blitt med en thaibokseøkt og to runder med treningsprogrammet naprapaten ga meg for kneet. Kneet kvitterer med å bli ubrukelig. Med 40 trappetrinn ned til gateplan er det litt frustrerende. Heldigvis er verandaen det største høydepunktet med hele Thailandsturen. En ønsket bieffekt av vondt kne er orden i papirene. Ganske mye av tiden på verandaen går med til jobbing. Et tiltak mot å bli utbrent er, ifølge meg, å regne regnskap, likviditsbudsjett, innkjøp, kundekontakt, hjemmesideoppdatering, prisjustering, brettspillaging, faglig lesing, osv. som arbeid. Jeg øver på det. I Thailand. Målet er å komme ajour og helst litt på forskudd med arbeidet som kommer i veien for en produktiv skigardssesong. Kneet gjør det lettere.
På de fleste punktene lykkes jeg. Men smarttelefonavhengigheten sliter jeg med å løse. I 2002 kastet jeg ut TV-en. Den sto ikke ofte på, men de gangene den gjorde kastet jeg bort mye tid på den. Etter pandemien har smarttelefonen tatt fullstendig styring på livet mitt. Helsevesenet hadde ingen tiltak. De påpekte bare at mange er i samme båt. Jeg er usikker på det. Er folk bevisste på hva skjerm gjør med dem?
En av mine pedagogiske kjepphester er å ikke evaluere mennesker hver dag. Enorme endringer kan skje over tid uten at vi registrerer det fordi vi ser mennesket hver dag og evaluerer i forhold til gårsdagen. Jeg er i Kata hver desember. De resterende 11 månedene er jeg ikke her. Jeg registrerer noen endringer jeg neppe hadde oppdaget om jeg bodde her. Det er blant annet roligere å gå gjennom gatene her nå. Det er fortsatt massører og skreddere som prøver å selge, men det er færre av dem, selv om antallet er like høyt som i fjor. Det tok noen spaserturer før jeg skjønte hva som har skjedd. Telefonavhengighet. De stirrer ned i telefonen og får ikke med seg at noen passerer. Tapt salg. Tapt fortjeneste. Det tar også lenger tid å komme i gang med massasjetimene i år. Der alt var klart før, må de nå legge bort telefonen og forberede stolen eller divaen før de kan starte. Trist og godt på en gang. Godt å slippe maset, og jeg har tid til å vente 3 min ekstra på massasjen min. Trist å se hvordan folk taper penger på grunn av telefonavhengigheten sin. For massørene går på akkord. Får visst halvparten av det de trekker inn til studioet.
Det er ingen problem for meg å legge igjen telefonen i hytta. Problemet er å forlate hytta. Eller la telefonen ligge når jeg kommer tilbake. Eller legge den fra meg når jeg er ferdig med det jeg skulle gjøre. Eller rett og slett huske å gjøre det jeg tok tak i telefonen for å gjøre. Dessverre er samfunnet bygget på at vi skal ha telefonen med oss. Jeg ser muligheten for å unngå det, men mye blir vanskeligere og eller dyrere av det. Og kanskje er jeg ikke så flink til å drite i dumme mennesker som jeg tenker. Stadig vekk får jeg jo det geniale rådet å bare legge vekk telefonen litt. Det forteller meg egentlig to ting. De tenker jeg er en idiot som ikke har tenkt på den muligheten selv og de vet ikke hva avhengighet er. Det siste forklarer kanskje langt på vei hvorfor så få, i egne øyne, er avhengige av diverse ting. Det blir spennende å se om jeg får frigjort meg fra telefonen. I mang en avhengighetsbehandling er totalavhold løsningen. Det er mulig med nikotin, kokain, alkohol og gambling. Skjerm kommer jeg ikke unna om jeg skal virke i samfunnet. Og det skal jeg jo helst.