Jeg ser avisene i Norge fokuserer veldig på seksuelle overgrep i barnevernsinstitusjoner i Norge. Sakene skremmer meg. I mitt hode er de rett og slett skadelige. Men det er vel slike saker vi får når mediene går for klikk? Jeg kan ganske mye om overgrep etter 3 år som ansatt på et kolletiv for ungdom med rus og atferdsproblemer.
Sakene jeg har lest de siste dagene har et sensasjonspreg og har tydeligvis som mål å henge ut institusjoner. Jeg vil heller henge ut pressen og folk flest.
Det er ingen sensasjon med seksuelle overgrep i barnevernsinstitusjoner. Blir du sjokkert over det bør du dra hodet ditt opp fra jorda eller hvor enn du har plantet det. Så uvitende folk er et gedigent hinder i forebyggingen av seksuelle overgrep.
De kjente tallene tilsier et overgrepsutsatt barn pr. klasse. Det tror jeg er et lavt anslag. Skal vi tro Redd Barna er omtrent 70% av overgrepene utført av mennesker i nære relasjoner som venner, foreldre, lærere, trenere eller institusjonsansatte. Barn på institusjoner er overrepresentert på statistikken. Atferdsproblemer starter gjerne etter overgrep. Og her står det bevisst overgrep og ikke seksuelle overgrep. Barn med atferdsavvik er overrepresentert på institusjoner. Vi vet også at opplevd overgrep øker sjansen for å utsettes for overgrep.
Det eneste stedet jeg har opplevd seriøse tiltak mot seksuelle overgrep var som ansatt på institusjon. Men det er helt umulig å sikre seg 100 % mot det. Vi var alltid to ansatte sammen når vi hadde med ukjente ungdommer å gjøre. Det var minst to grunner til dette. Det reduserte muligheten for seksuelle overgrep, og det reduserte muligheten for falske beskyldninger om overgrep. Den enkleste måten å parkere arbeidskarrieren til en mann på er å beskylde vedkommende for seksuelt overgrep. Å bevise seksuelle overgrep er utrolig vanskelig og enda vanskeligere er det å bevise sin uskyld. Og unnskyld til alle dere nydelige ungdommer jeg møtte på kollektivet, men jeg stolte ikke et sekund på dere de første 2-3 månedene jeg jobbet med dere. Dere tilhørte en gruppe mennesker som brukte de våpnene som var tilgjengelig, og beskyldning om seksuelle overgrep er et slikt våpen. Å frata en uskyldig ansatt enormt mange jobbmuligheter er jo et overgrep, eller? En leder som får inn varsel om seksuelle overgrep står i en jævla skvis. Ta varselet på alvor eller uskyldig til det motsatte er bevist?
I løpet av mine 3 år i institusjonsverden lærte jeg veldig mye om overgrep, og hva overgrep gjør mot ungdom. Dette er en sterkt medvirkende årsak til min fratredelse som lærer. Skoler, og samfunnet generelt er elendige på å forebygge overgrep. Etter idiotregelen om årlig plaskekurs for å godkjennes som svømmelærer er det distriktspolitiske arbeidsplass vedtaket om årlige papirer utsendt fra politiet i Finnmark om god vandel det verste jeg vet som idrettslagsildsjel eller lærer. Grunnen er enkle. Ingen trygghet er bedre enn falsk trygghet. Når det viktigste tiltaket mot seksuelle overgrep er dyr falsk trygghet må det vel gå galt?
Som nevnt lærte jeg mye om overgrep og hva det gjør med ungdom. Dette tok jeg med inn i skoleverket. Dessverre ville ikke skoleverket ha det. I starten avdekket og meldte jeg noen overgrep til systemet. Jeg sluttet med det. Skal noen fortelle om overgrep er en trygg relasjon det viktigste. Med meldeplikt var jeg aldri en trygg relasjon. Tillit måtte brytes for å være innenfor jobbinstruksen. Jobbinstruksen sa ungdommen og overgrepet skulle overlates til totalt ukjente som kan slikt. Hvordan kan fagfolk på området tenke at tillitsbrudd fra en lærer for å overlate barnet til en ukjent er veien å gå?
Min metode ble å drite i arbeidsinstruksen. Stå i det selv, sammen med ungdommen, til ungdommen var klar for å ta det videre på egenhånd. En risikabel strategi av to grunner. Kanskje ble ungdommen aldri klar for å ta det videre, og da var det jo et klart tjenestebrudd fra min side, eller jeg kunne treffe på ledelse som var mer opptatt av arbeidsinstruks enn resultat. I de sakene jeg brukte min strategi ble heldigvis resultatet bra. For meg. Ungdommen tok det videre og jeg kunne fortsatt være en stødig voksen med god relasjon. En de kunne snakke med om vanskelige ting, når ting var vanskelig. Og mange opplever det som langt vanskeligere å stå i systemet enn å holde kjeft om overgrepet. Dessverre. Og i dag kan jo overgrep medisineres bort med for eksempel Ritalin. Genialt. Kanskje kan vi med kjemikalier utvide gjennomsnittstiden fra overgrep blir begått til de fortelles om fra 17 år til noen og 20? Livet som skigardsmontør er eneklt gitt.
Jeg håper neste nyhetssak om overgrep ikke blir hvordan kan slikt skje på institusjon, men hvordan kan folk, i 2024, være så uopplyste at overgrep på en institusjon er en nyhetssak? Eller aller helst: hvorfor tror vi tiltakene vi har satt inn mot seksuelle overgrep skal virke?
Om du som dame synes temaet for bloggen er for vanskelig å gruble på kan du få et enkelt spørsmål, jeg ikke vet svaret på, i stedet: hvorfor ønsker damer som er mot pedofili å se ut som et barn nedentil?