Det er faktisk litt vanskelig å blogge nå. Siden lille juleaften har faktisk livet mitt fulgt plan A. Blir rett og slett litt rådvill av det. Kjenner jeg mangler verktøy for å håndtere det.
Det at jeg våkner og begynner med kontorarbeid klokken 05.00 er riktignok spesielt, men håndterbart. At datamaskinen sier at dropboxen er full og har vært det en ukes tid er godt innenfor. Betyr jo bare at det jeg gjorde i Valdres mangler og må gjøres på nytt. Det er godt innenfor plan A. Har også tatt høyde for, i plan A, at symbolet for Windows nede i venstre hjørne bare er et symbol også. Før dukket det opp en meny der, men… Det er jo omveiene som gjør livet spennende.
Mens det er opplest og vedtatt at omveiene gjør livet spennende og er hovedårsaken til manglende kjedsomhet i mitt liv, så er bomturene bomturer. Hadde en i går. Jeg velger å kalle det trening. Tenkte nøye gjennom handleturen. Ruslet gjennom den søndagsåpne Bunnprisen. Helt greit å handle i butikker utenfor de tre store kjedene i blant. Rasket med meg det mest nødvendig. I butikken altså. Ikke på vei til butikken. Det merket jeg så snart kassen var innenfor synsvidde. Lommebok er kjekt når betaling skal skje. Bloggere bruker sikkert langt mer fancy saker en lommebok, så jeg kjenner jeg faller litt gjennom, men… Måtte løpe hjem for å hente lommebok. Selvfølgelig kunne jeg ikke det, med kneet mitt, men hastet i vei det beste legemet tillot. Det ble litt sånn militært. Stress fram til neste kø og vent. Nøkler. Det er kjekt å ha. Og det hadde jeg. Inne.
Oslo er en rolig by. Spesielt i Coronatid. Og spesielt når det regner. Det merkes når jeg står utenfor egen port og venter på tilfeldig passerende som skal inn. Jeg kom meg inn til slutt, slik at jeg kunne gå ut igjen med nøkler og lommebok.
Må revurdere livet som blogger. En del av bloggerlivet er jo å skifte bukse i tide og utide. Tror egentlig ikke jeg er klar for all denne frysingen det medfører. Buksebyttet, grunnet bloggerlivet, var jo faktisk det eneste som tok meg litt bort fra plan A i jula.