Eit o Anna er bedriftsnavnet vårt. Ganske beskrivende egentlig. Ett av årets høydepunkt er skigardsmonteringen i Spikersuppa for Norges største arrangement, Jul i Vinterland. Tidskravene, logistikken, folkemassen og underlaget er helt ulikt alt annet vi gjør.
En av utfordringene firmaet tar seriøst er å prøve å følge lovverkene. Det går aldri helt bra, da lovverkene aldri er laget med tanke på små firmaer. 2 dager i året skiller seg klart ut når det kommer til å bryte lover. Det er dagen for ankomst til Spikersuppa og dagen for avreise.
Det vi kaller lastebilen er ingen stor lastebil, og det er bra, for jeg er absolutt ingen stor lastebilsjåfør. Når byplanleggerne aldri har hørt om lastebil heller, så trengs det litt tillemping av regler. Kjøring mot kjøreretningen i en gate der det helst ikke skal kjøres medfører litt hjernekjør. Spesielt når hengeren er selvbærende og umulig å rygge for slike som meg. Heldigvis er det få byplanleggere i møtende kjøretøy. Sjåførene er faktisk utelukkende yrkessjåfører i samme båt. Altså folk med forståelse for trafikkbildet. Felles forståelse mellom trafikkantene gjør kjøringen i Karl Johan til den enkleste delen av turen.
Lossing av 1000 kg tunge moduler blant verna trær krever litt planlegging. Modulene skal av på en hensiktsmessig plass, i den grad det finnes slikt i Spikersuppa. Lastebil og henger blir gjerne stående på de minst uegnede stedene. God plass til kjøretøyet er bare en liten del av parkeringsbildet. Det må planlegges for retrett fra stedet. Trucken må ha en viss mulighet til å navigere uten å ødelegge et verna tre eller velte et Kaffebrenneri eller en Narvesenkiosk. Å kjøre på et brenneri eller en kiosk anses som en flau tabbe, men de kan visst velte økonomisk om vi plasseres oss i veien for kundestrømmen. De kjefter gjerne. Både kundestrømmen og kaffeselgerne. Jeg smiler og nikker og tenker at du har neppe navigert noe motorisert over størrelsen på en middels viberator. Bare tenker det altså. De er tross alt potensielle kunder. Nå selger ikke eit o anna vibratorer, men disse folkene er sikkert brukere av juletradisjonen de har liten forståelse av oppriggingen av, og følgelig indirekte kunder av oss.
Med kaffekoppen i den ene hånda, og smartphonen i den andre hånda, og ørene stappa fulle av diverse duppeditter som lager lyd, kan et 13 meter langt og 2 høyt kjøretøy gjerne fremstå som usynlig. Det er vondt å skalle. Skjønner det. Da hjelper det å finne en syndebukk, og det er selvfølgelig den som har parkert dette usynlige kjøretøyet på eneste mulige sted. Denne kaffeslurpende hissigproppen har selvfølgelig et poeng. Vi står på et fortau. Sannsynligvis hadde personen eksplodert om vedkommende hadde evnet å se forskjell på pigg- og piggfriedekk, men heldigvis for oss er det bare beskrevet i lesestoffet dette individet har på smartphonen sin.
Trukførerbevis har jeg. Et av mange eksempler på at kompetanse og utdanning er to forskjellige ting. Kan jeg kjøre truck? Nope. Og det og ikke kunne kjøre truck, blant disse som sliter med å forstå at sperrebåndene er sperrebånd og at alle på innsiden av sperrebåndene bærer hjelm av en grunn, er utfordrende. Merkelig hvor få som dør i dette landet synes jeg.
Rundkjøringene i Oslo i rushtiden går fint. Fint betyr her sakte. Og folk er overraskende tålmodige. Skulle nesten tro de vet at det er enklere å slippe fram store kjøretøy en å la dem tverrstille seg i trafikken. Merkelig hvor lett det er å komme ut i veien på steder det ikke er vei. Folk er høflige og slipper meg ut. Skulle nesten tro det er kvalifikasjonskrav for å ferdes i trafikken. Og låser alt seg er det bare å stå til det kommer en trikk, leddbuss eller stor lastebil. Sjåførene der har gjerne blikk for hele trafikkbildet.
Med liten motor og stort lass er turen til Valdres en prøvelse. Spesielt en torsdagskveld. Kan nesten få inntrykk av at mange vil dit. Aner ikke hvor mange minutter jeg tilbragte på lommer for å slippe fram biler, men det var mange. Skjønte likevel at det jeg burde stoppet oftere. I følge disse som kjørte blodtrimma elbiler. Hvor de var i naturfagtimene vites ikke, men læren om motbakke og tunge lass fikk de neppe med seg. Selvfølgelig kunne jeg stoppet på vei opp Sollihøgda. Spørsmålet er mer om jeg hadde kommet i gang igjen. Ventet med stoppen til jeg var på toppen. Trolig til glede for alle som slapp stå bak en bil som spinner rundt i veibanen.
Jeg kunne helt klart kjørt fortere på E16. Lastebilen hadde greidd det. Men. Det eneste som fristet mindre enn å få behov for å bråbremse med lasset var å få behov for å akselerere.
Alle som ferdes i trafikken, eller skal planlegge den, burde kjøre en tur med svak lastebil og stort lass. Det tilsvarer mange studiepoeng i litt av hvert.