Bloggingen har uteblitt en stund. Jeg har rett og slett vært for kald på tærne. Litt overrasket over tærnes effekt på tankens kraft. Hjernen burde virke om tærne fryser.
Livet i campingvogn er livet. Eller i det minste kan det være livet, på sommeren. Vinterlivet i uisolert campingvogn er bare kaldt. Og lærerikt.
Har man bil, så er det genialt å ha tilgang på motorvarmer, startkabler, batterilader, varme klær og nok proviant til å vente. Dumt å være helt avhengig av bil i 20 minus. Fikk kjøre el-bil en vinterdag forresten. Ladeangst og neglesprett hører sammen. Varmeapparatet opphevet tyngdekraften for pila som viste tilgjengelig strøm. Det var bare å skru av varmen, bite tennene sammen og kjøre videre. Bite tennene sammen var lettere sagt enn gjort. De klapret, så radioen aldri ble noe savn.
Jeg gjorde den tabben å kjøpe gradestokk til campingvogna. En som viser inne og utetemperatur. På morgenen var det 13 inne og bare -1,8 ute. Jippi tenkte jeg. Kulda er borte. Så kom jeg på at utemåleren lå på gulvet inne. Tiltak måtte settes inn. 5 dyner ble lokalisert. 3 av dem ble plassert på gulvet mot ytterveggene.
Gradestokken bare lo av tiltaket, men… Det ble litt mindre trekk. Kuldegrader i fart er langt verre en stillestående kuldegrader. Gulvet ble dekorert med filleryer, og dørene mellom de tre rommene i vogna ble lukket. Tiltakene hjalp. Temperaturene ved taket var nå over 16 grader, mens gulvtemperaturen nærmet seg frysepunktet. Målet om å komme over frysepunktet syntes plutselig realistisk. Vifteovnen ble snudd slik at den blåste rett mot gradestokken og vips, så var det plussgrader. På natta er løsningen å sette vifteovnen til å blåse under senga. Varme under madrassen hjelper veldig.
Snart er det våren. Da skal frosne kropper tines. Gleder meg.