I forbindelse meg stopp i arbeidsinnvandringen er dette med billig arbeidskraft kommet høyt opp på dagsorden. Som vanlig forenkles diskusjonen veldig. Billig arbeidskraft har egentlig lite med timeslønn å gjøre. Eller, timeslønn er godt under halvparten. Kostnaden på arbeidskraft er differensen mellom lønnskostnader og inntjeningen personen står for.
Firmaet jeg driver har ansatte på akkordlønn. Det vil si at de tjener pr. meter gjerde det setter opp. Jeg jubler når de tjener godt, og går i underskudd når de tjener dårlig.
Firmaet tjener penger pr. skived og staur våre ansatte setter opp. Kunden betaler pr. meter gjerde som blir satt opp. Effektive ansatte setter opp mange meter gjerde pr. dag. Den ansatte tjener godt. Mengden skived og staur som er brukt er stort, så firmaet tjener godt med penger disse dagene. I tillegg er de andre kostnadene lave. La oss si vi har en jobb på 100 meter. Gjøres jobben ferdig på en dag, så betaler vi ansatte for en tur-retur til jobben. Det er gjerne bompenger på veien, som må betales. Bruker de firmabilen, så er den kun opptatt en dag. Dersom de ansatte bruker 3 dager på jobben må vi betale for 3 ganger så mange kilometer, tre bompasseringer og avsette firmabilen 3 dager. Vi må i tillegg ansette tre ganger så mange folk for å utføre like mye arbeid. Som daglig leder vet jeg tre ganger så mange folk ikke gir tre ganger så stor effektivitet. Derimot øker behovet for administrasjon til minst det tredobbelte.
Jeg jubler når mine ansatte tjener godt.
Nå kan selvfølgelig leserne lese mellom linjene at jeg er blant disse griske bedriftseierne som kun tenker inntjening. Og det skal dere få lov til. Men les gjerne videre.
Jeg var billig arbeidskraft som lærer. Flere av rektorene jeg jobbet under lurer på når jeg skal begynne som lærer igjen. Lønnen min er lav, siden jeg har kun 4-årig utdannelse. Mange kolleger har både 5- og 6-årig utdannelse og lønn deretter. Likevel kan de kun være på ett sted om gangen og ha en klasse. Forhåpentligvis kan de mer enn meg om det de snakker om, men er slett ikke sikkert. Studiepoengene skal lønnes selv når de er helt uvesentlige for skolen. I beste fall kan de med lenger utdanning mer om enkelte fag, eller de kan like mye om flere fag, slik at skoleledelsen står friere når timeplanen skal fylles opp med kvalifisert personell i alle fag.
Kostnaden på meg som lærer var lav. Utagerende gutter havnet veldig sjelden hos miljøterapeut, helsesøster, sosiallærer eller rektor. For meg var det viktig å bygge relasjon til disse guttene. De måtte ønske å komme til mine timer. Filosofien min er å bygge relasjon fremfor å sende bort elevene. Skolebudsjettet tjener grovt på å slippe unødvendig store strømmer av elever til spesialister. Jeg aner ikke kostnaden av lærere som produserer elever som må ringes hver dag for å orke komme på skolen, men en ekstra miljøterapeut belaster nok skolebudsjettet med 750.000 i året. Lærere som er miljøterapeuter for de fleste av elevene sine er billig arbeidskraft.
Jeg jobbet tett sammen med vikarinnkallerne på flere av skolene. Sykefraværet mitt var lavt/lavest. Det er mange grunner til å være borte fra jobb. I diskusjonen om billig arbeidskraft er fraværende arbeidskraft dyr arbeidskraft. Erfaring viser også at klasser med utstrakt vikarbruk og lærerskifter også belaster miljøarbeidertjenestene mer.
Lærere som lager mange opprivende konflikter i personalgruppen er gjerne dyre arbeidstakere. Meglingsmøter, nyansettelser og sykefravær som følger i kjølevannet av slike ansatte koster mye.
Dette med billig arbeidskraft handler om langt mer enn timelønn. Kanskje burde flere prøve å være arbeidsgivere og oppleve kostnadene av en dyr ansatt. Den dyreste ansatte er kanskje en jordbærplukker til 50 kr. timen som kun har bidratt med å ødelegge traktoren og skape dårlig stemning i arbeidsgruppa.
Og når det kommer til læreryrket er nok den billigste ansatte den som har reddet flest elever fra å havne på skråplanet, mens den dyreste læreren er den som har dyttet flest utenfor kanten.