En tung summer har endt med utredninger hos lege. Greit å eliminere det alvorlige før vi behandler symptomene.
På legekontoret oppdaget jeg mitt amatørskap. Mobilbatteriet var nesten tomt. Hvordan kunne jeg? Febrilsk famlet øyene venteværelset rundt. Vi menn ble redningen. En hel hylle med blader.
Visste dere at det første drapet i Innlandet etter krigen kom først i 1958 og er uløst den dag i dag? Historien var interessant. 13 år uten drap. Livet tømmerhuggerne levde i 58 ble beskrevet. En praksisendring i rettersgang lærte jeg om.
Jeg rakk også å lese noen andre sider i bladet. Fikk med meg informasjon jeg definitivt ikke ville googlet eller hørt på podcast.
Jeg hører podcast er så fantastisk fordi vi alltid kan velge hva vi vil høre på. Vi kan velge bort alt det uinteressante. Men hva med alt vi er totalt uvitende om vår interesse for? Er det samfunnsmessig bra med folk som stadig snevrer inn kunnskapsnivået sitt og aldri utsetter seg for tilfeldig læring?
Det siste TV-programmet jeg kastet bort tid på handlet om de underjordiske verdiene i Western Australia. Staten jeg droppet å besøke på mine 3 måneder i Australia. TV-slaven oppdaget helt tilfeldig at denne kjedelige staten kanskje er Australias mest interessante. Oppdagelsen ble gjort fordi jeg har for liten teknisk innsikt til å bytte kanal. I ettertid vet jeg at ingen andre kanaler kunne gitt meg mer. Det var bare det at jeg virkelig ikke ante at jeg hadde interesse for denne glohete ørkenstaten.
Lurer virkelig på hva vi går glipp av ved å alltid velge bort det «uinteressante».