Jeg kjenner diskusjonen rundt uføretrygd sliter på meg. Nå har jeg ikke uføretrygd og har egentlig ikke satt meg inn i endringene. Men før eller senere må jeg nok. Og jeg kjenner at min tålmodighet med alle små og store endringer vi arbeidsgivere må forholde oss til tærer på arbeidslysten.
Lenge trodde jeg bedriften min var liten. Et lite dykk i statistisk sentralbyrå sine statistikker viser at EOA er blant den 1/6 av bedrifter som har mer enn 4 ansatte. 400.000 av landets 600.000 bedrifter har bare en ansatt. 100.000 bedrifter har 2-4 ansatte. Vi tilhører de 100.000 bedriftene med mer enn 4 ansatte.
Før valgene hvert 2. år hører vi om behovet for nye arbeidsplasser og hvordan byråkratiet skal forenkles. Resten av tiden bruker vi på tolkning og endringer i skatteregler, pensjonsregler, trygderegler, arbeidstidsbestemmelser, kjøre- og hviletidsbestemmelser, førerkortregler, HMS-krav, etc. Og jeg som egentlig bare vil sette opp skigard og rafte. Skjønner godt hvorfor 4 av 6 bedrifter holder seg til en ansatt. Utrolig mange regler gjelder ikke for den type virksomheter.
Skjønner, på de politiske strømningene, at vi bedriftseiere skal betale mer av overskuddet til samfunnet. Jeg kjenner at samfunnet snart har knertet hele overskuddet mitt. Er en grense for hvor mye jeg gidder å forholde meg til. Rekker jo knapt å gjøre jobben min. På sikt lønner det seg nok å trappe ned på antall ansatte så overskuddet vender tilbake. Litt synd siden de ansatte er veldig hyggelige. Men det er en grense for hvor mange byråkrater jeg orker å please.