Den som alltid frykter det verste blir ofte skuffet. I dag ble jeg skuffet. Og det er bra. Min store frykt var et sykehusbesøk uten å få klarhet i noe. Legen jeg var hos stilte rask diagnosen. Kald skulder. Skuldra var visst langt stivere og verre enn jeg mente. Noe har det jo vært. Det har jeg fått med meg, for kroppen har jo sagt nei til padleturer i elver som er vanskeligere enn Begna. Mengden gjerde pr. dag har gått drastisk ned i forhold til tidligere år. Smerter er en psykisk tilstand. I sommer har jeg vært i den tilstanden ganske ofte.
Det er minst to fine ting med kald skulder. Den trenger et opphold i varmere strøk for å tine. Intet passer meg bedre enn det. Har en favoritthytte der, med varm og god veranda. Litt usikker på om det holder med 4 uker. Skal høre med legen om det. Kanskje jeg poster noen bilder på bloggen derfra, så dere kan følge med på opptiningen.
Venner og kollegaer har i mange år sagt jeg bør vende de mest slitsomme kundene og bekjente en kald skulder. Nå har jeg omsider fått en å bruke. Må bare øve litt så kanskje jeg ender med maks 70 timers arbeidsuker slik jeg har som mål og rekker raftingturer med nevøer og nieser og kan tilbringe helger med venner og bekjente på hyggelige steder og.
En kald skulder er noe konkret å forholde seg til. Er jeg flink til å passe på den i høst, så har jeg den lenge. Tror jeg legen sa.