Selvmorderen slår til igjen.

Dagen i dag er visst en internasjonal dag for forebygging av selvmord. Jeg kan ikke så mye om selvmord, men tror jeg kan nok til å få det til. Jeg er jo mann. Vi menn velger gjerne sikre metoder.

Det jeg stusser over er vinklingen i medier og kampanjer som får det til å se ut som selvmordene skyller inn over landet som aldri før. I mitt hode er det dumt å presentere alt som det er så ille. Selvfølgelig er det ille med selvmord, men noe er gjort i Norge slik at tallene har gått ned. Det bør ikke glemmes i iveren etter å svartmale. Det var 25% flere som tok livet sitt rundt 1990 enn det er nå. Nedgangen kommer først og fremst av færre selvmord blant menn. Nå er bare 2 av 3 som tar selvmord menn. Selvmordsraten er slett ikke ille i Norge i forhold til land vi vanligvis sammenligner oss med. Ønsker vi å fremstå som flinke i forebyggende arbeid er det bare å sammenligne med en del asiatiske land der opptil 30 pr. 100.000 tar livet sitt hvert år.

Jeg har litt erfaring med selvmordstanker. Da tenker jeg ikke først og fremst på avskjedsbrevene jeg skrev i 2014, men møter med mennesker som forteller om slike tanker. Statistikk over slike møter fører jeg ikke, men må trolig ta av en sokk for å kunne telle.

Nullvisjon på selvmord er et idiotisk mål. Det er en garanti for manglende måloppnåelse. Men mange selvmord kan forebygges. Og det er omtrent 5 millioner nordmenn som ikke tar livet sitt hvert år. Egentlig bør målet være å øke det tallet med 400-500-600. Folk flest tenker nok det å jobbe for å hindre 600 selvmord og det å jobbe for at 5.000.600 nordmenn ikke skal ta livet sitt er det samme. De undervurderer språkets kraft når det kommer til å endre handlemønster. Fokus på å leve er noe helt annet enn fokus på og ikke dø. Som samfunn bør målet være at folk ønsker å leve. Handlingsplaner bør fokusere på hvordan vi kommer dit.

Det viktigste våpenet i kampen for å få folk til å leve er relasjon. De gangene folk har kommet til meg med selvmordsprat har jeg droppet bekymringsmeldinger. Bortsett fra første gangen da. Da lærte jeg noe viktig. Folk som velger å snakke med meg om sine svarteste tanker har valgt meg. Av en grunn. Hva grunnen er vites ikke, men jeg har gjort meg noen tanker. Og jeg har spurt dem. Til tross for kallenavn som skravlekopp, vålebell etc., så lytter jeg visst. Ubevisst. Og stiller spørsmål rundt det jeg hører uten at personen sier det. Det skal veldig mye til for å stresse meg, i vert fall så det synes. Også lager jeg ikke en stor sak av det. Trygghet kaller de det, de som setter ord på det.

Relasjon. Det er visst viktig har skoleforskere funnet ut. Når de finner ut hva relasjon er, og hvordan det kan brukes tror jeg selvmordsraten går ned.

Når elever og andre velger meg for tunge samtaler er det en bekreftelse på relasjon. Jeg er valgt. Skolesystemet sier jeg skal pushe elevene til en profesjonell selvmordsekspert i form av helsesøster, lege eller sosiallærer. Den ene gangen jeg gjorde det lærte jeg noe viktig. Jeg gikk fra å være en trygg person til en del av et håpløst system. Relasjonen ble brutt. Den ene betrodde, trygge var borte. Barnet sto igjen alene, med ukjente. Og det gjorde jeg også. Helsesøster, leger, barnevern hadde taushetsplikt. Jeg kunne ikke bistå barnet med noe.

I alle andre tilfeller har jeg sørget for å stå sammen med den som sliter. Det er uprofesjonelt. Jeg har brutt meldeplikten flere ganger. Fokuset er heller å få personen til å søke hjelp selv. Det tar gjerne litt tid, men relasjonen som gjør at jeg ble valgt som samtalepartner beholdes på denne måten. Jeg har adgang til å ringe å spørre hvordan det går, snakke om snøen som falt i fjor, eller bare sitte stille sammen med personen. Man skal ha mye å snakke om for å kunne tie sammen. Jeg stoler på relasjonen. Og forskningen sier relasjonen er viktigst.