Hørselvernene mine er fantastiske, på alt bortsett fra et punkt. Jeg har nevnt dem før. Noen ganger merker selv jeg forskjell på kvalitet og annet. På kalde dager rusler jeg rundt med hørselvern for å holde varmen. Merker knapt hørselvernene. Når hørselvernene er påskrudd kan jeg snakke med folk uten å ta dem av. De slipper gjennom normale stemmer og andre ufarlige lyder.
Det er heldigvis ikke DAB-radio i hørselvernene mine. Jeg tror jeg tenker heldigvis. Mangel på DAB genererer en del stillhet. Stillhet er ei å forakte. Flere burde prøve. Nå er telefonen koblet til hørselvernene, så vil jeg, så kan jeg ødelegge freden. I blant gjør jeg det med podcaster.
Hørselvernene sorterer lyd på en fantastisk måte. Det er glimrende når jeg egentlig skal jobbe, men må snakke i telefonen også. Daglige ledere har noen laster der. Heldigvis er ulempen begrenset når jeg kan bruke motorsag, stolpedriver, kjøre bråkebil og annet mens jeg jobber. Samtalepartneren hører til tider hva jeg gjør, men samtalen kan fint gjennomføres.
Hørselvernene er over ett år gamle nå. Noen bruksdeler er byttet. De var selvfølgelig ikke på lager i butikkene, men en venn hadde et sett liggende. Jeg må jammen huske å gi han det nye settet butikken fikk tak i 14 dager etter jeg trengte det.
Med alderen kommer det små skavanker på teknisk utstyr. Det første året slo telefonforbindelsen seg av med en gang samtalepartneren sa adjø. Nå hører jeg ofte det som blir sagt i andre enden lenge etter samtalen er slutt. Forferdelig er det. Febrilsk leter jeg etter knappen for å avslutte samtalen fra min enda. Jeg vil absolutt ikke høre hva samtalepartneren sier om meg eller samtalen når vedkommende tror forbindelsen er brutt.
På fasttelefonen sin tid hadde jeg en venn. Han var en del eldre enn meg. Vi gjorde mye. Fulgte samme fotballag, spilte på samme fotballag, leste samme bøker og jobbet en del sammen. Jeg trodde vi var gode venner helt til jeg ringte og traff samboeren hans i telefonen. Hun ropte til han at jeg var i telefonen. Svaret han ga var ærlig, og neppe ment for mine ører. Vennskapet ble aldri det samme etter det.
I blant blir folk overrasket over hvor ærlige tilbakemeldinger de kan gi meg. Å vite hvor jeg har folk er trygt. Det å overhøre samtaler der folk røper at de er falske er derimot veldig utrygt og ubehagelig. Jeg liker å tenke på meg selv som menneskekjenner, men slike «forsnakkelser» viser at jeg bommer. Jeg misliker mine fantastiske hørselvern litt. Selv om det egentlig er fornuftig å sortere ut falske venner så tidlig som mulig er det tungt å revurdere mitt selvbilde.