En drømmereise.

«En drømmereise», var overskriften på det første av tre reisebrev jeg skrev for avisa Valdres i 2008. Sammen med en kamerat reiste jeg rundt i Iran i 19 dager. Fordommene sto tett som sauer i Rodølstunnelen før turen. Mange fordommer forsvant.

Iranske damer flørter. Av de landene jeg har vært i vil jeg si Iran er landet der flest har flørtet med meg. Det trodde jeg ikke før jeg kom dit. Langt over halvparten av de vi snakket med var damer. Det var langt flere damer enn menn som snakket engelsk, og mange menn sendte døtrene sine med oss som guider. Sammen med døtrene var det alltid en liten bror eller en annen «mann».

Damene snakket ganske fritt. Og de gjorde oss oppmerksom på blikkende de fikk for å gå med oss eller fordi litt hår viste. Det var i Iran jeg virkelig oppdaget at kvinner er kvinners verste fiender.

Det kjentes trygt å gå rundt i iranske storbyer. Ingen var synlig ruset på noe som helst. Alle vi snakket med var hjelpsomme.

Iran var et fantastisk land å reise i. Men bakteppet lå der. Jeg ble intervjuet av et TV-team. Guiden vår, som oversatte til persisk, var helt forstyrret etter intervjuet. Han hadde oversatt feil med vilje. Svarene mine var totalt uakseptable for myndighetene, mente han. Mennene som sendte døtrene sine med oss som guider la ikke veldig skjul på håpet om en fremtid i Europa for avkommene sine. Vi ble tilbudt rusmidler noen steder, men fikk samtidig klar beskjed om konsekvensene det medførte å bli tatt. Menneskerettighetene sto ikke så sterkt i myndighetsiran. I mitt hode gir det mening å dele Iran i myndighetsiran og dagligdags Iran.

Menneskerettighetene står enda svakere i Iran nå. I dag var jeg med på min første demonstrasjon på Eidsvollsplass. Jeg valgte menneskerettighetene i Iran som kampsak. Ryktene sier 50 personer er drept i Iran siste uka etter demonstrasjoner i etterkant av drapet på Mahsa Amina. En 22 år gammel jente som bar hijaben feil. Jeg er ikke tilhenger av hijab forbud, men hijab frihet. Som lærer hadde jeg elever som valgte hijab selv om mor og søster gikk uten. Noen elever bar hijab noen dager og var uten andre. Et forbud er like langt fra menneskerettighetene som et påbud i mitt hode.

Jeg har diskutert hijab i enkelte skoletimer. Jeg har argumentert for at hijab er mannsdiskriminerende. Kvinner må dekke seg til fordi jeg, som mann, er ute av stand til å kontrollere meg. Guttene må tenke. Slik har de aldri sett det. Jeg tror ikke på forbud eller påbud. Jeg tror på kverulering. Få folk til å tenke seg om en gang til.

Samme dagen som jeg er med i min første demonstrasjon spiller Norge landskamp. Det finnes ingen offisiell liste over de største sportswasherne i verden, men kanskje har en nordmann førsteplassen i år. De arabiske forente emirater har kjøpt en fotballklubb for å forbedre ryktet sitt. De ønsker å flytte fokuset fra menneskerettighetsbrudd til fotballresultater. Stadionet til klubben fikk navnet til det nasjonale flyselskapet. Det er jo et stort poeng å få folk til å forbinde Ethiad med noe positivt. Tuller du deg med et fly fra Ethiad, så er det stor sannsynlighet for en mellomlanding i et land som bryter menneskerettighetene ad mas. Men hvem bryr seg? Flyplassen er vakker og effektiv. Glansbilder selger.

Jeg kjenner jeg håper Haaland brekker beinet i kveld. Svaret han ga NRK i det han ble konfrontert med sportswashing gir han nok en ny milliard i inntekt. Kverrulering slår nok ikke penger når det kommer til fotballspillere. Det må jo være som musikk i ørene til sjeikene å høre Haaland trekke i tvil påstandene til Amnesty og andre menneskerettighetsorganisasjoner i beste sendetid.

Men hva betyr vel menneskerettigheter for den jevne nordmann om Haaland får oss til EM i fotball?