I dag må bloggen nesten handle om psykisk helse. Ikke min psykiske helse, selv om jeg også har en. Egentlig er det ingen sin psykiske helse jeg fokuserer på, men hvordan skolen produserer dårlig psykisk helse.
Gjengangere på min blogg vet jeg sluttet som lærer i 2018. Det handlet ikke om lønn eller lærermangel. Jeg ville bare ikke være med å dytte flere barn utenfor kanten.
Min mantra som lærer var å skape gangs mennesker. Det ble vanskeligere og vanskeligere på grunn av arbeidsinstruksene.
Per Fugelli, en profilert nabo jeg dessverre aldri traff, mente flokken var det viktigste. Han var, slik jeg har lest han, løsningsorientert. Veldig mange forskerer og filosofer sier det samme som han, men de er problemfokusert. Ensomhet er det verste. Det er vanskelig å se noen uenighet mellom Fugelli og disse som sier ensomhet er det verste. Bortsett fra da, når tanker skal settes ut i praksis.
Som lærer var jeg litt lei meg for hver elev som fikk tilkjent drøssevis med timer hos spesialpedagog. Jeg kan telle på en hånd det antall ganger undervisningen på enerom kompenserte for den manglende flokktilhørigheten. Som inspiserende lærer i friminuttene, eller kroppsøvingslærer, eller når teaterroller skulle fordeles, eller grupper skulle deles inn måtte 90% av energien min bruks til å rette opp skadene etter utskillelsen spesialpedagogikktimene medførte. Heldigvis begynner forskningen å komme på dette området, så i løpet av 50 år er det sikkert kommet endringer.
Veldig ofte er det elevene med størt behov for forutsigbare dager som skilles ut i enerom. I snitt er en lærer borte fra klassen 1,5 time i uka. Er klasselæreren borte brukes gjerne spes.ped.ressursen i klasserommet. Og sannsynligheten for endring er dobbelt så stor for elevene som har både klasselærer og spesialpedagog og forholde seg til. Dersom en spesialpedagog får ekstra tid fordi en annen elev er borte dukker det gjerne opp «tilbud» om uforutsigbar ekstra time i ensomhet. Hvorfor tenker vi ensomhet er det beste for noen elever?
Jeg har omtrent aldri opplevd at spesialpedagogikk medfører noe annet enn lenger og lenger avstand til pensum, og enda viktigere, flokken. Jeg har derimot opplevd at elever som knekker den sosiale koden, gjene med min hjelp, tar igjen to år med pensum.
Man må gjerne oppfordre folk til å snakke om de sliter psykisk. Det er vel å bra. Men jeg vil samtidig oppfordre folk til å tenke forebygging. Hvordan skal flest mulig få være på innsiden av flokken? Nå brukes jo store deler av skolebudsjettet på opprettelse av ensomhet.