Buddha er ingen fugl, og han har ikke vinger. Buddha er ikke engang en gud. Han er bare en foregangsfigur. Den gang jeg studerte religion rotet buddhismen seg med, selv om det ikke er en religion. Det er bare et livssyn. Et livssyn er riktignok ikke bare bare, men.
Den gang tenkte jeg buddhisme høres allright ut. Nå har jeg gjennom 3 besøk i Thailand fått et lite innblikk i et land som preges av buddhismen. Det er vidunderlig. Sekken kan stå på stranda mens jeg bader. Selvfølgelig er det begrenset med verdisaker i den, for før eller siden forsvinner den sikkert, men det mangler garanti for det. Thaiene virker lite opptatt av jordisk gods og gull, og de turistene som er her, er langt rikere enn meg, så de gidder ikke.
Når det gis tips fordeles dette jevnt på alle på jobben. Og jobben fordeles like jevnt. Bemanningen er det dobbelte av det vi er vant til. Systemet de jobber etter ser innfløkt, men veldig rettferdig ut. Det er umulig å vite hvem som spretter opp for å betjene, men en eller annen spretter. Og alle er hjelpsomme. Det handler ikke om penger. De bidrar etter beste evne uten noen krav om betaling.
Det er påfallende hvor sjelden Thaier hever stemmen. Er de troene, noe de selvfølgelig ikke er, siden buddhisme ikke er religion, så tror de på gjenfødsel og håper å slippe det. For å slippe, er et ydmykt liv veien å gå.
De smiler dagen lang, selv om de gjerne jobber 13 timer om dagen syv dager i uka. Og smiler jeg når jeg sier nei takk til tilbudet de kommer med sier de thank you.
En del av restaurantene her drives av europeere. Heldigvis virker det som de har skjønt hva de elsker med kulturen her og adopterer den. Folk lever sakte med et smil om munnen.
Det er mer enn gradestokken som gjør det varmt i Thailand.