Dette blir jo ikke et typisk julekveldinnlegg, men vi driver alle med vårt, og jeg prøver å komme meg kjem for å avslutte julemarkeringa i Spikersuppa. Men før den tid skal jeg avslutte noen riskremboller.
Nå sliter jeg litt med hjemreisen til jul, men skal ikke lage sang om det. Det finnes allerede.
Jeg skal tvert i mot skrive om noe så lite juleaktig som boarding av fly. For det styrer jeg med i dag.
Det er jo alltid en eller annen idiot som roter seg bort på veien fra bagasjeinnsjekking til boarding og skaper forsinkelser og stress. Har alltid fascinert meg litt. Hvor vanskelig kan det være? Heldigvis er jeg slik bygd at fascinasjon kommer der andre gjerne blir irritert.
I dag ringte telefonen. Et Thailandsk nummer. Skeptisk som her er til mine thaferdigheter droppet jeg å ta den. Ikke er det mange thailendere som kan tenkes å ringe meg heller. Tallet er faktisk veldig nær null. Kunne sikkert fått noen venner om jeg beveget meg ute på kveldstid og latet som jeg var ute etter å sosialisere. Slikt teater har jeg dog ikke bedrevet.
Det gikk bare noen minutter før telefonen ringte på nytt. Samme nummer. Det kunne da umulig være telefonabonnement de skulle selge, så jeg tok den. Stewarten var min nye venn. Nå var det bare meg de ventet på, så kunne flyet dra.
Slike samtaler medfører unektelig litt stress. Jeg ante ikke at jeg var etterlyst. Nå er jeg ganske erfaren på kluss, men lurer fortsatt på hvordan jeg kom meg inn på flyet uten å bli registrert. For jeg satt inne på flyet da jeg ble etterlyst. Flyverten trodde meg etterhvert og ruslet innom og sjekket boardingkort og pass. Ristet på hodet og gikk. Så lukket piloten dørene og taxet av sted.