Ren sorg er glede

Nå skal jeg skrive litt om følelser. Og det handler ikke om sult, som er den følelsen jeg kjenner oftest på.

De to siste fredagene har jeg tilbragt i kirken og anledningen er begravelser. To veldig ulike slike. Forrige fredag fulgte vi min bestemor til den siste hvile. Hun ble 102 år. Sykdomsperioden hun gikk gjennom på sine gamle dager var kort i forhold til det mange andre opplever. 100 år med god helse. Mengden usnakket mellom oss var 0. Jeg hadde ikke dårlig samvittighet selv om det var lenge siden sist jeg besøkte henne. Antall gode minner gjennom de 40 årene vi har kjent hverandre er stort. Det er trist når et menneske, som alltid har vært der går bort. Men sorgen kjennes likevel ut som ekte glede. Glede over å ha kjent dette mennesket og vært en del av en felles historie. En historie med mange historier som fremkaller smil. Smil i eget sinn og smil hos andre.

Jeg kjente nesten samme gleden da min bestefar, på en annen side, døde under pandemien. Han var bare 89, men livet hans var levd. Synes han. Han var fornøyd virket det som. Både med antall dager levd, og hvordan dagene var levd. Jeg var innom så ofte jeg kunne. Vi hadde radiobingo sammen. Stille tid, men samvær. Gjerne 3 rundt bordet. Når jeg skriver nesten like fornøyd, så har det med pandemien og gjøre. For min egen del skulle jeg likt og møtt flere av bestefars folk i minnesamvær. Høre minner og historier fra folk jeg sjelden ser, og trolig ville sett for siste gang i denne begravelsen. Men sorgen er ekte glede.

Jeg smiler, med fuktige øyne når jeg tenker på disse to besteforeldrene. Bare glad for å ha kjent dem. Ren sorg. Ekte glede.

I dag var jeg atter i begravelse. Det var tungt. Planlagte liv må plutselig planlegges på nytt. Brå omveltninger for mange. Jeg kan ikke skryte på meg et langt og nært bekjentskap med denne karen. Har hilst på og snakket med. Likevel var det en langt tyngre begravelse enn de to andre jeg nevner. Begravelser handler ikke bare om de som går bort. Eller kanskje gjør de det når det er ren sorg. I begravelser med uren sorg handler det like mye om de som blir igjen. Tung sorg kan deles. Delene blir ikke like store, men hver liten del som kan tas av de som bærer tyngst hjelper. Uren sorg inneholder gjerne frykt. Plan A eksisterer ikke lenger. Plan B har kanskje aldri eksistert. For min del er kanskje oppgitthet, eller fortvilelse navnet og følelsen jeg kjenner mest på. Se gode planer senkes. Ingen mulighet til å endre noe. Bare støtte og støtte meg på de andre som er til stede. Kjenne på urettferdigheten. Jeg kan dra inn og ut av denne sorgen, mens andre vil møte den hver dag i lang tid. I ett helt år vil hver dag være den første uten. Om Gud hadde preget livet mitt, ville trolig sinne preget forholdet vårt i dag. Hvorfor, ville jeg skreket? Uten å få noen svar. Men for meg er det ingen som styrer og følgelig kan få skylda. Det er ingen sinne i dag. Tidligere sorger har fremkalt sinne, så jeg vet det kan skje.

Ren sorg er glede. Dessverre er sorg sjelden ren. Vanligvis er sorg et virrvarr av følelser det er slitsomt å navigere i. Men en ting må vi huske på. Det er de gode minnene. Sorg er jo fordi noe som har beriket livet vårt er borte. Vi er heldige som har fått oppleve det.