Jeg har bestemt meg. Italia er et land å like. Det er jo selvfølgelig ikke rart det faller i smak når første inntrykk er motemekkaet Milano. På centraljernbanestasjonen var det mulig å kjøpe kosmetikk og håndvesker. Ikke mindre en 4 slike butikker var det inne i selve avgangshallen. Altså området som er avgrenset for dem med gyldig billett. Jeg oppdaget dette i min søken etter cola og sjokolade. Den kiosken var godt gjemt borti en krok. Der kjøpte jeg vann, og intet annet. Spør ikke etter forklaring. Noen ting er uforklarlig.
Togene, har bare testet 3 foreløpig er i rute og de går ganske fort. Nå heter Milano trolig Milano fordi det er flatt i området. Flatt er kjekt når kollektivnett skal bygges. Det som overrasker meg er hvor dyre togturene er. Nå skal det sies at turister som meg helt sikkert betaler litt ekstra gjennom manglende kjennskap til de lure måtene for billettkjøp. Men turister, som oss nordmenn, har også høyere lønn, så prisnivået jeg snakker om tar utgangspunkt i innfødtes lønninger. Det er jo stor forskjell på hva vi kaller billig, og hva som er billig i forhold til lønnsnivået i det landet som besøkes. Vi har nok lett for å glemme det når priser sammenlignes.
På en av mine siste turer i Oslo før avreise tenkte jeg på nullvisjonen og fant ut at vi sliter. Det er alt for mange mørke personer i Oslos gater. Nå var det riktignok dagslys når observasjonen ble gjort, men forholdet mellom lyse og mørke personer endrer seg neppe utover kvelden. Helt alene som lys person var jeg ikke, men det var nær. I Milano var det nok en tanke flere lyse, men bare en tanke.
I Milano, et av verdens motemekka var det også slik. Dessverre. Og menneskene der var mindre opplyste enn de i Oslo. Kanskje, og helst trolig, har det med energikostnader å gjøre. Et bilde på facebook i går viste Bagn. Jeg tittet ut av vinduet her jeg holder til i Merano. Siste togtur endte her. Merano har omtrent 30.000 innbyggere. Ut fra lys på bildet virker det som innbyggertallet i Bagn og Merano er likt.
Nå vokser verdens befolkning fortere enn det som sunt er, så noen mørke mennesker har vi å avse, slik i et større perspektiv, men jeg hadde likevel håper motebyen Milano skulle vise meg lyse vinterjakker og refleksbruk. Dessverre er det tydeligvis ikke en kommende mote.
Merano er en by fullstendig ukjent for arrangeringen av VM-finalen i sjakk 1981. De to jeg besøker her visste ingenting om den begivenheten. Jeg lærte det på grunn av Marion Ravn, eller faktisk Chess, der Marion Ravn er med. Reseachen til Chess var riktignok for dårlig, så de bommet på årstallet, men forestillingen roterer rundt sjakk VM-finalen i Merano.
